Connect

Nytt navn og ny blogg!

2009-08-30T22:17:00.004+02:00

Team Nettverk har i sommer skiftet navn til Connect.
Les mer om hvorfor ved å klikke her.
Dermed legges denne bloggen ned og den nye bloggen er:
http://connectathald.blogspot.com/

Connect 2009-2010

2009-08-30T21:54:00.002+02:00

Team Nettverk in Kristiansand

2009-05-05T22:11:00.001+02:00

Video made by Cherif:

Intervjuene er i gang!

2009-03-19T11:25:00.001+01:00

Da har vi startet på noen av de spennende intervjuene for aktuelle TeamNettverk-deltakere til høsten. Fristen er ikke før 1.april, men mange har søkt allerede og vi innkaller til intervju fortløpende. Ta en siste kikke på denne videoen og se om ikke Team Nettverk er noe for deg!

Party for the volunteers

2009-03-03T10:46:00.002+01:00

Prem in Kristiansand:

In January we have a party for the volunteer in our church. It was quite big thanking party; there were over 100 people in that party. The idea of this party was about the serving, so that I have learned so far and was very struggle me.
I was really impressed when I saw the whole staff at the church serviced over 100. They serve the volunteer from the beginning of the party for example; serving the food, drinking, cafe and tee until the end of program.

They have also some interments for those volunteer. Actually I never saw pastors wash the dish or serving people like this before. I spoke with my teammate that it is really the heart of the servant of God. When I come back to Thailand I will bring this obedience with. In the Bible Jesus washed the feed of his disciple, it was really touching me. I really love the greater servant of Lord Serve the little people. Because they look like a little Jesus.

Read more

Min største velsignelse her i Laos

2009-02-27T13:04:00.002+01:00

Tekst og foto: Eirik Austeng, Team Nettverk Laos

Å være i Laos er den største opplevelsen og erfaringen hittil i livet. Jeg får oppleve å leve hjemmefra for første gangen i livet. Jeg får spise masse god og sterk mat. Jeg får jobbe med bra unger. Jeg får jobbe med Deth`s foreldre (Deth er fra Laos, og er elev ved Hald). Jeg får jobbe og bo med Kristian/Bonlai, partneren min her i laos. Jeg får gå i en veldig god kirke. Jeg får oppleve fattigdom på nært hold. Jeg får snart se NMS (Norsk misjonselskap) og kirka sine prosjekter i Nord-Laos. Men størst av alle, jeg får leve og være venner med det Laotiske folket.
De er enkelt sagt, fantastiske. Hvor enn du går, møter du et smil. De er ydmyke. De er utrolig hjelpfulle og snille, og dette er bare noen få av deres mange kvaliteter.

Her er en historie som bekrefter kvaliteten av det laotiske folket:En fredag var jeg invitert i en bryllup i kirka. Det var for øvrig det femte bryllupet mitt her. Som alltid var det dugnad med rydding og vasking, og jeg gjorde min del i oppvaska. Jeg la fra meg kamerabaggen min på noen bord, litt ute av syne. I baggen hadde jeg kameraet mitt (nikon D40), pass, litt penger, førerkort og visakort. Da jeg var ferdig med oppvasken og skulle dra hjem, var baggen borte, og alt med den. Bare å slappe av, baggen ble funnet dagen etter, og ingenting var borte. Noen unger i kirka hadde lekt seg litt, og faren til den ene ungen hadde tatt med seg baggen hjem. Det som er poenget er hvordan folka i kirka hjalp meg. Jeg har aldri vært borti maken til hjelpsomhet. Jeg begynte jo å lete etter baggen, og før fem minutter var gått, så var alle som var igjen i kirka, i gang med å lete. Mange ringte til venner de visste hadde vært i bryllupet, selv om klokken nærmet seg halv tolv. Vi fant ingenting ,og før vi gav oss med letingen samlet vi alle til bønn, og jeg dro hjem med rådet om å stole på Gud. På veien hjem fikk jeg tre telefoner fra folk i kirka som sa hvor lei seg de var, at de håpet på det beste, og at de skulle be. Da var klokken passert midnatt. Dagen etter fikk jeg tilbake kameraet, og mange mennesker kom bort til meg, og sa hvor glade de var på mine vegne, at de hadde bedt masse, og at de takket Gud.
Måten det laotiske folket støttet meg i det som kan regnes som en ganske kjedelig episode, viser meg kvaliteten av folket. Og kvaliteten, det er av det beste!

Team Nettverk billedspesial

2009-02-24T15:00:00.005+01:00

Prem på vei til jobb i Kristiansand. Hentet fra Prem's blog

Øyvin på Madagaskar jobber som lærer i matlaging. Hentet fra Jens Jørunds blog

Hanne med Thai-veninnner. Hentet fra Cecilies blog
Cecilie mater lokale apekatter i Mukdahan. Hentet fra Hannes blog

Silje drikker pose-cola på vei til jobb gjennom slummen i Bangkok. Hentet fra Siljes blog

Arnhild og Ingrid på tur med misjonsbåten Shalom. Hentet fra Ingrids album!

Opplæring i klesvask på Madagaskar. Hentet fra Arnhilds album

Hanne poserer med verstforeldrene sine i Brasil. Hentet fra Hannes blog

Utfordringar i kvardagen

2009-02-22T19:25:00.002+01:00

Øyvin på Madagaskar skriver:

Eg har vore i Madagaskar i godt over fire måndar no. Eg trives i Madagskar, og eg trur det blir vanskeleg å omstilla seg til Noreg igjen. Ikkje berre vanskeleg, men også sjokkerande og trist. Det blir leit å koma heim igjen til overflod, sløseri og likegyldighet etter å ha tilbrakt 6 måndar på Madagsakar, med misjonerar, engasjerment og gode verdiar. Eg ser ikkje fram til gli inn eit samfunn som ikkje stiller seg kristisk til eigen pengebruk og som ikkje tar annsvar - på tross av att alt ligg til rette.

Me hadde anndakt i dag tidleg. Om den rette faste. Om å leva med rett fokus, om å tenkja på andre enn seg sjølve. Det er jo derfor eg er her nede i år - for å hjelpa andre, for å bidra med det eg kan. Dette er vanskeleg.

Eg er rik, utfatteleg rik i forhold til gassarane. Ei utømmeleg pengesekk.

Det er ikkje noko kjekt å bli sett på som ein utømmeleg pengesekk. Og det er slitsomt å væra så klar over at det faktisk er faktumet. Eg skammar meg over det kvar kveld, men klarer alltid kome opp med mye grunnar til å ikkje gjere noko med det; Det er ingen framtid i å gje pengar til ein som tiggar ( eg har jo ikkje lov heller ), eg har ikkje lov til å ta med meg framande heim, kva trur dei om meg vist eg kjøper mat til dei, for kvar gut eg hjelper strøymer det 100 nye til.

Saken er, ingen av desse unskyldningane er gode unskyldningar. Og eg veit det. Det er ingen ting i vegen for at eg skal gi alt eg eig til dei som ingenting har. Likevell gjer eg det ikkje. Og midt i min trasige situasjon innbillar eg meg at det er ein vanskeleg situasjon for meg, at det er synd i meg. Eg som har tak, mat, venar, familie og einvegs billet til Noreg. Preben, 1 åring på Madagaskar sa noko flott til meg idag angåande dette. Noko som ikkje berre gjeld meg her nede, men noko som gjeld alle som les denne bloggen.

Preben sa: "Det finnes ingen store gjerningar, berre små gjerningar med stor kjærleik - Moder Theresa"

Det er lett å bli hjelpelaus og motlaus når ein tenkjer på bistand og u - hjelp. Spesielt når ein er midt oppi det, og ser at sjølv om ein gir brød til ein unge, så strøymer det alltid 10 nye til. Dette er noko eg verkeleg har kjent på. og den tilsynelatande håplause situasjonen fører ofte til at eg ikkje gjer noko i det heile, sidan det verker så håplaust stort og uoverkommelig. .

Det er då godt å minna seg sjølv om at ingen kan gjera alt, og at det heller ikke er meininga.

Det handlar ikkje om å utsette alle gode planar om fine gjerningar til du kan redde heile Afrika, dei planane kjem du aldri til å få ( notat til meg sjølve: ikkje du heller Øyvin ).

Grip dagen, du får ikkje gjort meir enn du sjølve gjer.

Les mer

Teaching English in Laos

2009-02-13T09:10:00.002+01:00

Eirik in Laos:

My maintasc here i Laos is to teach English. The teaching is both fun and challenging

(......)

But...I like it. Teaching them new words, see the expression on their faces, when they understand what I want them to understand. I don`t care if they are noicy, shouting to each other or just walking between each other. I don`t care. Just to see them understand, just to be able to talk a little bit more english with them, for each week. It`s worth every minute in that classroom.And it gets even better. When I say, in lao language, that I won`t be back until wednesday next week, and they get sad.. That tells me, that even though they`re not always paying attention, they like having me as their teacher. And they are learning more and more.

(....)

Laos is on of the worlds poorest countries. Last time I heard, it was the worlds 3. poorest country. if that is true, I don`t know, but still. It`s country in desperat need of educated people. And I am helping kids to be able to get that education. Maybe there is a light in the end of the tunnel for these kids. How blessed am I to help them get there??But, I have managed to make a tiny tiny tiny kultur mistake with the teaching. The humor in Norway is based a lot on irony. The humor in Laos is NOT. So with me using kind of norwegian inspired humor in my teaching, has resulted in the students looking at me as strict and not so very happy.. Ended up with one of the other teachers at the school telling me to smile more. A bit difficult to smile on commando, but I`m doing my best:P

Read more

På tide å sende en søknad?

2009-02-02T12:34:00.001+01:00

Potetgull servert i do-skåler

2009-01-30T11:32:00.003+01:00

En artig kulturell tabbe fra Hanne i Thailand:

I går ble vår nabo og bestevenn (i Thailand), Somchai, 20 år. Han har aldri før feiret bursdagen sin. Det syns vi var for dumt. Derfor inviterte vi de fleste vi kjenner og overraska han med pizza og kaker hjemme hos hos. Han ble litt satt ut, veldig fornøyd og vi hadde en kjempekoselig kveld. Forresten så gikk jeg på nok en kulturell kjempesmell da det jeg serverte chipsen i viste seg å være do-skåler.

Mer norsk og ski

2009-01-23T11:07:00.002+01:00

Cherif på Harøy skriver:

Julen ferien er veldig viktig i Norge. I denne perioden folk forbereder julen, fødselen av frelser. Lysene er på hver gate og hvert hus. Julen er annonsert. Det er gjort flere kaker, var jeg også baker. Julen er festen i familien. Det er anledning til å møtes igjen. I motsetning til Kamerun, Norge feirer jul den 24. desember. Denne dagen, dro vi til kirken. Jeg var imponert fordi Kirken ble full for første gang. Etter gudstjenesten, dro vi hjem. Vi spiste mer mat (ribbe, pinnekjøtt, Torsk), tradisjonell norsk mat. etter var det fase av gaver. Vi danset rundt juletre og vi åpnet gaver. Det var fantastisk.

Etter jul, jeg gikk til Mesnali for nyttårsleir. Det var en mulighet for meg til å leve et annet aspekt av norsk kultur. Jeg gikk på ski, tenke ...
Den første dagen var moro, jeg falt fem ganger hhehehe. Men jeg hadde en god lærer(Trygve Danbolt). Den andre dagen var enklere. Jeg likte å leke med Tabitha, Noro og Seheno. Jeg lærte å stole på meg selv og å holde balansen. ski er virkelig en kultur i Norge. Barn går på ski også. Det er ofte sagt at nordmenn er født med ski sko.

Snow and norwegian language

2009-01-19T15:09:00.002+01:00

Seheno in Oslo has experienced snow and skiing, and she is also very good in norvegian already. This is what she wrote in her blog:

En ting veldig spesielt når man fra sørland som på Madagaskar komme i Norge er snø.Vi har ingen snø på landet og veldig varmt. Jeg huske når jeg ha sett snø førtse gang i Oslo. Det var 29 oktober, en dato at jeg skal ikke glemme. Det var koselig, når jeg voknet på morgen, jeg ha sett alle tings ute som hvite. Første kommet jeg ute og tok snø. Det var kjempekaldt...men jeg gledet meg og se snø.Men vi hadde ikke så mye snø i oslo og jeg ha ventet til Jul å gå på ski.

"Hjelpe meg, jeg skal falle sa jeg all tid" når jeg ha læret ski. Det er kjempe gøy og jeg fallet mange ganger, jeg vet ikke hvor mange ganger... men det er ikke så vondt når jeg fallet. jeg var bare red å falle men jeg tenker at det må man ikke tenke. Jeg husker når vi var på Mesnalia på Nyttsleir sammen med mange flott ledere. vi var ute på ski men det var ei jente som er fra Africa. hun fallet en gang også etter på hun sa at hun vill ikke å gå mer på ski. Hun tat skiene på hodet og gå med. Det var veldig morsom...

Det er gøy med snø men også kaldt. jeg nesten gråtet når vi var på Mesnalia, det var nesten minus 20 og det er kjempekaldt. Men men jeg håper at vi er mer snø til Mars eller April fordi jeg gleder meg å gå på ski igjen.

Infield in Laos - pictures

2009-01-13T02:42:00.007+01:00

Cecilie says in her blog:

LAOS. Fjell. VANN. God mat. Norsk sjokolade. Tubing. Bibeltimer. BRA undervisning. Dele opplevelser. Gi hverandre råd. Hente inspirasjon og motivasjon til å stå på videre. Sol. Turer. Sightseeing. Slenge seg i slynge langt langt oppi lufta og ned i vannet (KICK) Grotter. Vandre over elva. Jogge på slippers. God mat! Friends visning på resturanter. Gode samtaler. Internettfri. Lovsang. God mat. Hårete og skittent hotell. Pizza med egg. Bade. Gå, gå, gå. Fjellbestigning. Godt å møte andre HALD-studenter. Team-Asia. Gode lærere. Strekke seg mot nye mål. Klar for å gi jernet.

Jul i fremmed land

2008-12-30T11:12:00.002+01:00

Hanne i Thailand:

Og selv om jeg innstillte meg på jalla-jul, så ble ikke julaften så allerverst norsk allikevel.Hvertfall så lenge vi holdt oss innedørs.Der var det deilig pinnekjøtt, et juletre som så overraskende ekte ut, en ikke altfor sjarmerende julenisse, gaver, julebrygg, marsipan, røkelseslukt og en god gjeng med spente barn.Og selv om det føltes rart med jul i shorts og slipperser så var omgivelsene egentlig veldig riktige. Med betlehemsmarken rett utenfor stuevinduet og stallen rett oppi gata så var det nesten som vi befant oss midt i juleevangeliet, og julens budskap ble nærere enn noen gang!

Les mer

Kristian i Laos

I et land, langt borte fra mors julebakst, fra snø, kulde, familie og venner er det vanskelig å få den rette julestemninga til å sige inn i frem. Men vi prøver så godt vi kan.Vi har:Laget pepperkaker (hjelp fra misjonærer i Thailand måtte til)Laget en fin julekalenderSkal på juletrehogst (inne på et kinesisk marked vell og merket)Har noen julegaver hverLaget julesangSett på julefilmerHørt på julemusikkOg skal gå i kirkenVi har mye av det vi trenger. Men mangler nok mer.Ikke at det stopper oss i å feire Jesu fødsel. Jeg vil heller si det forsterker feiringen. Å slippe å tenke på tradisjoner har gjort til at hovedfokuset på denne tiden har blitt forsterket. Tenk at Jesus kom til verden for å befri oss fra våre synder. Det er noe å feire.

Les mer

Henning i Brasil

Jula i menigheten vi går i i Aracatuba er nemlig annerledes fra mye av resten av Brasil også.Jula begynner på kvelden den 24. Vi pynter oss litt, spiser og er våkne hele natta, og hører kanskje på litt avslappende musikk. Det hele krones med en stor lunsj den 25. Da var jula ferdig. Mange her liker hverken julenissen, dekorasjoner, juletre eller stearinlys. Da begynner det liksom å skrante på ting som gjør jula spesiell også da, syns jeg. Lucelia lærte vel på det man vil kalle den harde måten. Hun kom til Aracatuba med tradisjoner med alle disse vederstyggelige tingene, og høstet himmelfalne uttrykk da hun hadde laget julenissepynt med barna i menigheten og trådte inn sammen med dem i vakker prosesjon med stearinlys og hele pakka. Kjenner at jeg tror jeg ikke skal gjøre det samme.

Les mer

Jens Jørund på Madagaskar

Vi gjoer det vi kan for aa skape litt julestemning her nede ogsaa. Og da hoerer pepperkaker (med nesten alle ingrediensene tilgjengelig) med!Hushjelpspirene vaarte har ogsaa faatt laere detAdventsmiddag. Her i landet der ingen har hoert om sjokoladekalender, har vi ordna oss med ei snor med drops fra taket i stedet, ganske kjekt synes naa jeg. Soelvgreia er adventsstaken vaar (vaar gassiske venn paa bildet lurte paa hvorfor vi hadde et alter paa kjoekkenet, men det har vi altsaa ikke)

Les mer

Bryllup i Laos

2008-12-16T11:53:00.002+01:00

Av Eirik Austeng, Team Nettverk

Tidligere Team Nettverk-student Khamphet, fra Laos, tok fredag 5 desember steget inn i de voksnes rekker. Da giftet han seg nemlig med sin utvalgte Malisavan. Eirik og Kristian fikk være gjester.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med brudeparet de to siste månedene, spesielt Khamphet, og jeg har vært med å telle ned dagene til bryllupet. Over de siste månedene har jeg ofte spurt Khamphet om han er nervøs. Hver eneste gang har han sett litt undrende på meg, før han enkelt og greit har svart ”Nei! Jeg gleder meg”.Mange mennesker lurer på hva som er meningen med livet. For mange er svaret ofte kjærlighet. Jeg kan med glede bekrefte at det er stor kjærlighet mellom disse to menneskene. Khamphet og Malisavan ble et par før Khamphet begynte på Hald høsten 2006, og mens han var i Norge så de ikke hverandre på ti måneder. Etter ti lange måneder skulle en tro at et lengtende par endelig skulle få se hverandre igjen. Men nei. Bare noen dager før Khamphet kom hjem, dro Malisavan til USA i 6 måneder. Jeg spurt Khamphet en gang, hvordan det var å være skilt fra sin kjære, i 16 måneder. Svaret var at det var tøft, men det var ingen tvil om at de skulle klare det. Når et par holder følelsene ved like gjennom 16 måneders adskillelse, kan man ikke la være å kalle det kjærlighet.Når det inviteres til bryllup, er kulturen å invitere hele omgangskretsen, som i Khamphets og Malisavan vil si store deler av de kristne i byen. Med godt og vel 1000 gjester var man klar for fest. En smekk full kirke, glade mennesker, smil og latter overalt, bord som bugnet i mat, og underholdning jevnt over hele kvelden, var med å gjøre det hele til en minneverdig kveld. Brudeparet var som det sømmer seg, i fokus hele kvelden, og ”fotosessions” ble det mange og lange av. Men aldri sluttet brudeparet å smile, og blanke øyne lyste av lykke og glede.Kvelden var en stor suksess, og brudeparet sørget stadig vekk for å takke alle som deltok i dugnadsarbeidet med laging av mat, og opprydning etterpå. Kirken støtter opp om sine egne, og Khamphet og Malisavan var ikke noe unntak. Og det var de svært takknemlige for.Festen ble avsluttet med bønn for brudeparet, og de var nå klare for å starte et nytt liv sammen, ”og de skal være ett kjød.” (Ef 5:31). I 1 Korinter, kap 13, snakkes det om kjærligheten. Med Guds velsignelse og stor kjærlighet mellom seg, har Khamphet og Malisavan nå startet en fantastisk reise. En reise de skal dele sammen i godt og i vondt, til døden skille dem ad.

Bryllup i Thailand

2008-12-02T08:55:00.002+01:00

Tidligere Team Nettverk-deltaker Cherry fra Thailand har giftet seg i helgen, og Silje og Else Karin var heldige å være gjester.

Silje skriver:

Jeg var veldig spent på hvordan thai bryllup kom til å være, og den største forskjellen jeg merket mellom thailandske og norske bryllup er gjestfriheten. I Norge ber vi bare de aller nærmeste, er ikke alltid man har plass til hele familien enn gang. For å gi et eks på hvor godt brudeparret kjente gjestene sine kan jeg fortelle at da de kom til vårt bord (vi satt med noen finske voluntører) for å takke oss for at vi kom, spurte de oss: "hvem av dere er norske og hvem er finske!"Jeg digger gjestfriheten her i Thailand, alle er velkomne!Det var veldig flott, masse mat og masse folk som det var gøy og treffe igjen.Festen varte i ca 2 timer, litt rart for oss norske og tusle hjemmover kl 20.00.Men siden bryllupskaka ble starta på, og underholdning og taler holdt på, mens vi spiste middag var det ikke rart det gikk fort!

Les mer

Else Karin skriver:

Silje og eg tok på oss kjole, og gjekk den fem minutts lange turen til ELCT. Fyrst var det sjølvsagt viing i kyrkja der. Vi skjønte ikkje så mykje av preika, for den var jo på Thai, naturlegvis. Men Anne Brit, misjonær, tolka til oss, og den handla om at det er viktig i eit ekteskap å kunne be om tilgjeving. Eg tenkte "Ja, det er jo viktig!" Men her i Thailand er det meir enn berre viktig. Mannen er på ein måte "over" kvinna, så det er nedverdigande for ein mann å be kona si om tilgjeving. Difor er det veldig flott at ein prest kan seie at, ja, det skadar ikkje.Etter viinga var det sjølvsagt fotosession. Så var det litt trommeslåing og roping, medan brudeparet gjekk bort til staden der maten var. Då var mange av gjestane allereie begynt å forsyne seg for andre gong. Vi fann oss nokre kjentfolk, og satte oss ned med dei og åt. Medan vi åt, var det heile tida underhaldning frå scena; song, dans, taler og liknandde. Då vi var ferdige å ete, vart vi sitjande og prate, og fylgje med på det som skjedde på scena. Eg hadde lagt merke til at det heile tida var blitt fleire og fleire tome bord, men eg tenkte at folk berre bevegde seg litt rundt om på området i staden for å sitje i ro heile tida. Då klokka var sju merka eg at folk faktisk reiste heim att. Då var nemleg halvparten av borda tome, og ryddemannskapet var begynt å rydde opp. Vi drygde ei stund til, men klokka åtte var det berre dei nærmaste venene og familien igjen, og brudeparet, sjølvsagt, så då skjønte vi at det var på tide å reise, sidan vi ikkje akkurat var av dei nærmaste til brudeparet.Sjølv om vi reiste heim så tidleg, var det altså eit veldig kjekt bryllaup! Vi fekk møtt ein del folk vi ikkje har sett på lenge, og det var veldig kjekt! Og vi fekk sjå vår ven Ink frå Hald, på video frå Noreg. Med hue på hovudet og Thailandsk flagg i bakgrunnen.

Les mer

2008-11-19T14:46:00.002+01:00

Henning i Brasil skriver:

I helga har vi vært på leir! Det var jo kjempegøy! Natt til lørdag var det opp og hoppe klokka 3 for å gå bort til kirka, vente i en time og så frese avgårde i en miniminibuss. Denne bussen ligna ikke noe på bussene til Curitiba eller Aracatuba og var ganske så trang for en lang og muskuløs nordmann. Dette stoppet likevel ikke meg og etter 4-5 timer som inneholdt mye åpent terreng, vondt i knærne, og en fantastisk soloppgang var vi ungdommene fra kirka i Aracatuba framme på leirstedet Acanorte. Jeg kledde av meg bussen og gikk en god frokost i møte.Lørdagen inneholdt mye spising og 4 møter, og endelig: volleyball! Dette spillet som går ut på å få en ball over et nett og ned i bakken på den andre siden er en av mine yndlingssporter og jeg har ikke spilt det siden jeg forlot Norge. Det var som om et tomt rom ble fylt et sted inni meg når jeg fikk puttet den ballen ned på andre siden av nettet igjen. Det er rart hvordan sport gjør en glad.

På kvelden var det fest med 80-tallet som tema. Jeg kan ikke så altfor mye om 80-tallet, men har da sett "Take on me" med Aha så jeg hadde funnet meg et passende kostyme synes jeg. Da vi kom til festen ble vi spurt om ikke vi kunne gå og vise oss foran alle. Det var 25 andre som også skulle. Vi tenkte at jo det kan vi sikkert, linselus som vi er, og ble med. Det viste seg så at det ikke bare var å vise seg og så gå ut igjen. Dette var catwalk-opplegg og det holdt ikke å gå en gang. Til slutt kom jentene og guttene inn hver for seg, og vinneren ble kåret ved hjelp av applaus og jury. Til min og alle andres store overraskelse (Not!) tok Hanne glatt seieren foran 170 hylende ungdommer. Undertegnede sitter igjen med en god 3. plass, som bare er rett og rimelig synes jeg. Dette går rett på CV'n!

(....)

Leiren var kort, men veldig bra. Vi reiste tilbake til Aracatuba kl 13 på søndag. Møtene var mange og gode. Bra lovsang, tale og bønn. Mange ble rørt av Gud og selv om vi ikke forsto alt som ble sagt og sunget følte vi den gode stemninga og så at ting skjedde. Gud er levende blant mange unge her. Det er godt å se.

Les mer

Klippe plenen

2008-11-12T08:51:00.002+01:00

Silje i Thailand skriver:
Første dag på jobb på nådehjemmet i går. Et hjem for gravide enslige jenter, som blir utstøtt fra familien, fordi de blir gravide utenfor ekteskap. I de fleste tilfelller stikker også gutten av, når de får høre om graviditeten, og plutselig står jenta helt alene.

Vi skal undervise engelsk til dem, men i går var vi der bare for å observere. Jeg spurte en av damene, om det var noe jeg kunne hjelpe til med. Hun smilte og fant fram en gressklipper.

I Norge kan det være slit og måtte klippe plenen om sommeren. Da kan du tenke deg åssen det er i Thailand, med sommer hele året, og nå har det i tillegg vært regntid og ferie, så gresset hadde grodd, for å si det sånn! Noen steder rakk gresset helt til knærne mine. Så da jeg stod der med gressklipperen i hånda og skuet utover "utfordringen" tenkte jeg, "jeg skulle ikke spurt om de trengte hjelp til noe!!" Men så tenkte jeg meg om engang til. Gresset måtte jo klippes og sosialarbeeiderne her kan jo snakke thai, og det er viktigere at de snakker med jentene enn jeg, så hvem skulle klippe plenen, sosial arbeiderne, en gravid jente i 8. mnd, eller meg???

svaret ble ganske enkelt. plutselig fløy jeg bortover , fram og tilbake. Ja jeg fikk rett og slett energi av å kjenne at det jeg gjorde, var viktig. Jeg hjalp dem.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg var farang (hvit), eller at jeg gikk der og smilte fra øre ti øre, men plutselig stoppa en forbipasserende mann, og heia og klappa på meg. Det gjorde det bare enda mer sterkere, jeg gjorde noe nyttig.

Video about Team Nettverk

2008-11-11T11:35:00.000+01:00

Video about Team Nettverk, enjoy:

New from Madagascar

2008-11-07T09:38:00.002+01:00

Øyvin:
Datoen skriv 30.10.2008, U2 har konsert i laptop’en, mangoen ligg i klor og det er på dagen 4 veke sidan eg vakna opp til min fyrste morgon i Madagaskar. Klokka er 09:16 og eg har allereie vore våken i 5 timar takka være mi nye vekkjarklokke, Anders And. Anders And er forresten ei 2-3 veker gammel and som eg uheldigvis kjøpte på veg heim frå byen i går. Han snakkar ikkje norsk, likar ikkje mango, et sin egen drit og trur dagen startar klokka 4. Bortsett frå dette er han utrulig søt, ustabil og feit.
Sidan siste blogg innlegg har eg; nesten lært meg å lage brød, spist usakelige mengdar ris, funne ut at eg ikkje er allergisk mot mango  tatt igjen for 3 år med mangosølibat, bomma på basket korga i 90% av mine seriøse forsøk på å treffa, lært meg litt gassisk, sett; fattigdom, glede, nedbør, sol, ei gravferd der den døde blei frakta på taket av bussen, gamle bilar, nye bilar, store bilar og små bilar, små ungar som gret, gamle menn uten sko på beina og ubeskrivelig takknemmelighet for det ein har.
Men tilbake til overskrifta. Gassisk. Et afrikansk språk, bygd utan struktur og logiske forklaringar. Så lett men likevel så ufattelig komplisert. Eg har bygd min egen teori om at språket blei laga på same måten som nye hus vert laga blant dei som fortsatt tviheldt på naturreligionar og kultur; Først sitt menna seg saman og drikk og kosar seg. Etter eit par timar med sulling, tilaltelse frå forfedre og utallige liter med brennevin går dei i gang med bærebjelkane for så å bygge seg oppover, bortover eller kor det no enn går i den tilstanden dei no er i. At samme framgangsmåten blir brukt når det gjeldt språket veit eg ikkje, men eg vil påstå at det er både bevis og argument for dette i grammatikken og andre finurlege finessar i det gassiske språket.
Les mer

Jens Jørund:

Forrige uke blei det reine bondegården her, da vi gikk til anskaffelse av en søt liten andunge hver. Jeg døpte min Moses (eller Mosesy på gassisk, tror jeg), siden den blei redda fra ei pappkurv i veien. De fire andungene, Moses, Ingolf, Anders og Jakob hadde også selskap av Arnhilds «stygge andunge», kyllingen Magda, som etter planen skal vokse opp og tro den er ei and. Så blei Ingrids Peter rabbit, og Øyvinds (unnskyld at jeg sier det) tafatte katt Daniel lagt til gården. Katten fungerer ikke ennå; vi viste den musa som bor på kjøkkenet vårt, og tror egentlig katten var mer redd en musa. Den kommer seg vel etterhvert. Dessuten kan vi jo skryte av at vi er typisk gassiske når vi holder et par dyr på sida av det vi ellers driver med, selv om kjæledyra kanskje ikke kan kalles matauk.Hva skal jeg si om Moses; at det var gøy så lenge den varte, kanskje – mitt første forsøk på å ta vare på et kjæledyr gikk vel egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt. Natt til i dag blei den trampa ihjel av Peter the killerrabbit. Huff, den hadde det vel bra mens den levde, håper jeg inderlig. De andre endene og Magda lever iallefall fortsatt, i det fine buret vi har lagd dem, så får vi se om jeg gjør et nytt forsøk eller ikke.
Les mer

Arnhild:
I går var den første skikkelige arbeidsdagen min. Staden heiter Faravoitra, og er eit senter for halv-kriminelle jenter (jenter som har kome litt feil ut). Dei kan ha naska, stjelt, eller bare gjort noko dumt som foreldra meinte at dei trong straff for. Det er på ein måte som eit barnefengsel for jenter. Her går dei på skule og har aktiviteter, men dei har ikkje lov til å gå ut (utenom på den lille uteplassen dei har).Dagen begynte med at eg og Jens Jørund, som eg arbeider med der, måtte streve oss opp ein 2 km lang oppoverbakke i steikende sol. God begynnelse! På dette stadiet kunne eg ikkje forstå kva eg hadde begitt meg ut på, men då me kom fram til staden me skulle arbeide vart me godt mottekne med smil og takk. Det er utruleg som dei set pris på litt utlending-hjelp. Først snakka me litt med rektoren, og etterpå begynte timen. Første tiden hadde dei handverk. Dei fletta korger, og me fekk og vera med å prøva. Ei av jentene lærte meg det, så nå kan eg flette korg! :) Kjempe gildt! Dessuten fekk eg litt meir sjølvtillit då dei sa at mi korg var finere enn Jens Jørund si:P Det var litt vanskeleg å kommunisere ettersom eg ikkje kan språket heilt, men de er gode å snakke seint og tydeleg, så me kan forstå. Så eg fekk i alle fall snakka litt, men eg håper at det går lettere etter kvart.Etter korg-flettinga hadde eg og Jens Jørund forberedt nokre leikar for å verta kjende. Først hadde me avis-leiken for å lera nokon av namna. Det hjalp litt, nå kan eg i alle fall 5 namn av 30. Namnet mitt var derimot litt for vanskeleg for dei å uttale, så etter å ha gjennteke namnet mitt ein del gonger, så måtte eg ta til takke med å verta kalla Arn-hell. Etterpå var det eigentleg meininga å leike katt og mus, men på grunn av språkvanskar, så vart det etter kvart laga ein ny leik som minna litt og “2 mann i vinden”. Men det verka som om alle koste seg, og eg synes eigentleg at den nye leiken var mykje gildare enn den som det var meininga me skulle leika. Det var ein god første arbeidsdag, og eg trur at det kjem til å verte ein kjekk stad å arbeide!
Les mer

Ingrid:
Working places:Behororika, a center for young women and teeage girls who want to be housmaids etc. We will teach them basic hygiene, some dishes and some handcraft. Faravohitra, an institution for under age girls who's done som minor crimes or who are just being punished by their parents for doing something wrong. Doesn't sound very nice to me. I feel sorry for them but it's probably better than going to jail anyway.ILOFAV, a women's centre where women learn how to cook, some english and computer skills, handcraft, etc. Øyvin and i will start working there after ChristmasCBN (Club de la Bonne Novelle). This organization works with sone institutions for under aged boys who have done some minor crime, drug addicts, etc. Akama, a school for deaf children and teenagers.

(....)

So yesterday was my first workingday for real. English Club is also work, but still a bit different. Anyway, we were all at Akama, the deaf school. While Øyvin and Jens Jørund had sports with the oldest students Arnhild and I were with the youngest. We made paper cards (you fold and cut paper, glue it to another paper and fold it like a card. Then when you open it it's like a face with a mouth. Very fun!;) ). This was a great success and the children are so lovley! We had three different classes, one hour in each group.. The fact that we didn't have to worry about our malagacy skills was also quite good. Though the reason why in it self is bad. But we had a really great time and I'm really looking forward to next thursday when we're working there again. It's a pity we're only working there once a week.After eating some wierd, and quite bad malagacy food (no offence, but it was some kind of mashed leafs, cooked. And rice, of course. And some meat. The leafs were not very good, and they were the main dish) we went back home to Sab-Nam. At 17.30 we were let in to the living room to have our presentation about leadership and youth in Norway. This presentation was supposed to last for quite a while and how to teach about leadership without really any experience? This was a dilemma for me. But we did well all of us, talking in english with Daniel translating everything. It was really touching that these people, the board of the FKTLM wanted us to teach them about leadership, aks us for advices and help.After the presentation, at the end of the meeting, it suddenly became a huge foto session with us «vazaha»s. My smily-muscels were quite exhausted afterwards and acctually hurt a bit. But it's nice to be appriciated so much. The malagacy people are so nice.
Read more

New web-site

2008-11-05T14:20:00.002+01:00

Our new web-site were released today! Check out http://www.hald.no/

Most fun is the new video-clips.

Friends, Laofood and RISK

2008-11-04T08:47:00.001+01:00

Eirik in Laos:
My life here reminds me more and more of a day to day life. We are starting to get som routins, and I can almost every day rise from the bed, knowing what the day will consist of. That, I didn't do the two first weeks. And believe me, it's a good feeling.Some days ago, I tried to publish this, but it didn't work. So this time, I will wright every thing again, and hope that it does work.Last week, Salome, Khamphet, Air and E came to spend an evening of joy and laughter with me and Kristian. The first thing we needed, was food. So off course, we should eat Laofood. A combination of fried and cooked lever, minched pork and pork, together with steamed rice and sticky rice, and a variation of vegetables, made the dinner into a feast of flavours and smells. Out of care for us norwegians, they divided the food into spicy, and non spicy. And for that, we give our thanks!!After the food, we sat down for a game of nothing other then the game RISK. After playing for a few hours, we decided that the one with the most land under his control, would win the game. Ges who did.. yes, no one else then yours truly. Thank you.I'm very happy for det friends we've made here. It make things much easier when we know that we have a network of people around us, and that those peolpe truly care for us.Life here is good!!

Read more

Gud på ferde

2008-10-30T13:35:00.002+01:00

Henning i Brasil skriver:

Aracatuba er en by med motsetninger, og ellers ganske mye rart egentlig. Kirker og menigheter er det kjempemange av, men samtidig er Aracatuba en by som har et problem i andre enden. Spiritisme og voodoo er vanlig kost her, noe vi fikk vite en lørdagskveld etter ungdomscellegruppa. Dette setter sine spor og mange lider under det. Men Guds kraft virker sterkt her og vi har allerede sett undere ved Hans hånd. Dette er en ny virkelighet for meg. Jeg har lest om det og lært om det, men aldri følt det på kroppen slik som her. Likevel er jeg av en eller annen grunn ganske rolig. Det er mektig å se Gud abeide så konkret.

Vi har kommet godt i gang med arbeidet vårt med barna nå, og det er en oppmuntring å vite hva vi betyr for dem. Lucelia fortalte oss at det er mange flere barn som kommer på cellegruppene og barnesamlingene og i kirka fordi de vet at vi er der. Selv om vi ikke skjønner alt de sier og det er mest de som styrer showet nå, så bidrar vi likevel med å bare være der å leke og tulle.

Hanne som klovn på barnesamlingen

Bad blogger but good experiences

2008-10-23T09:39:00.001+02:00

Ingrid in Madagascar writes:

My excuses (for not writing a blog article) are many, I know. The main thing however is probably the fact that I'm having a really good time. So it's not necessary for me to go to my room, being introvert and writing stuff. It's more fun to be around people and experience the culture. So I'm sorry if there's anybody out there who wants more updates! I'm going to try to get better.
(.....)
English Club however is a group of young people gathering to speak, practice and improve English. They meet every Tuesday, Thursday and Friday, and we were lucky enough to accidentally see them in the living room our first day here. We were invited in and have joined them since then. I'm really impressed by their efforts. They speak English all the time! All the time. If there's a word someone doesn't understand, the others try to explain it to them, in English! I don't think that would ever happen in Norway. We would rather like the explanation in Norwegian. This policy also makes it easier for us. To get some structure we put together a plan for the days, so that every Tuesday we have «Bible study», Thursday «Listening and singing» (mostly Christian songs) and Friday «English in daily life» (discussions etc). We divide into smaller groups so that everyone gets the chance to speak.These evenings are some of the best things I do down here. Especially thursday when we had our first time of «listening and singing». I sang «The heart of worship» and «Majesty» to them. We had written the texts on the white board so it was easer for them to follow. Afterwards we talked about the song's meanings and explained. Then we all sang the song together. Everyone with their Malagasy dialect, some differences in the melody and in a language they don't know that well. So touching. And this was not the end of the night. When English club was finished the four of us, and Daniel, spoke to Pastora Haja, the general secretary in the youth department in the Lutheran Church. Afterwards we were served a nice supper of chicken, some tomatoes and onions and of course rice! To drink we got what I think is quite typical for Madagascar, the remaining boiled water from the cooked rice. No, it was not the best drink I've tasted but I was able to drink it anyway. It was a night to remember! And I think we'll have many more!

Read More

IMPULS Mukdahan 2008

2008-10-21T08:38:00.002+02:00

Silje i Thailand skriver:

Ja, du leste riktig, IMPULS, som mange av oss kjenner, har for første gang i historien laget en leir/festival utenfor Norge, og landet det ble Thailand. I en liten by i nordøst thailand kalt Mukdahan.

(......)

Lovsangen foregikk på både engelsk og thai med både forsangere og tekst på begge språk (på likt!)I løpet av helga har 24 ungdommer tatt i mot Jesus, og mange andre har fått en god porsjon påfyll av Den Hellige Ånd.Jeg må si jeg er imponert over møtekondisen til ungdommene, kveldsmøtene varte i ca 4 timer, og morra møtene i nesten 3! Ikke skjønner jeg at de klarte å holde seg våkne, dagen startet nemlig (for deltakerne) kl 06.00 med morgengymnastikk!

Denne helga har vært en fantastisk helg, vi har:
Blitt kjent med mange thai ungdommer (flere tidligere hald studenter)
Stått på do hele helga. (stå do)
Lært mer thai
Hengt med Eirik og Kristian
Sitti bakpå lasteplanet på en bil
Holdt på å kjøre på noen kuer
Fått frisk luft
Blitt invitert i bryllup (vielsen, til en tidligere Hald elev, Cherry)
Sett over på Laos
Sunget masse lovsang
Sitti hardt, rett på betong gulv
Frysi på busstur til mukdahan
Spist sterk mat

Les mer

Bildene er hentet fra www.tveten.blogspot.com

Oppmerksomhet i Brasil

2008-10-14T15:35:00.002+02:00

Henning skriver:

Hanne får nok av oppmerksomhet her. Det skal være sikkert og visst. Fra mennesker i alle aldre, uavhengig av kjønn. Med jentene får det være greit, tenker jeg, men med gutta som glor etter ho på gata, så glor jeg tilbake. Nok får være nok.I går var den varmeste dagen hittil (36+, men det føles varmere). Da passa det bra at vi ble invitert hjem til Richardo og familien på churrasco. De har et stort og fint hus med svømmebasseng. Churrasco er som grilling, bare mer. Masse kjøtt stekt på spidd og annet digg. Etterpå ble det vannvolleyball i bassenget.

Les mer

Førsteinntrykk

2008-10-06T14:42:00.009+02:00

Silje i Thailand skriver:

Vi må jo bli litt kjent med byen som vi (jeg og Else) skal bo i nå i 6 mnd, så vi prøver så godt vi kan og utforske byen.

(....)

Hele lørdagen gikk bort på marked. Først på et GEDIGENT et på dagen. Her solgte de ALT mulig: Mat, drikke, klær, sko, vesker, nyttige og litt mindre nyttige ting! Og alt er selvfølgelig billig, billig, billig, altfor billig!De solgte husdyr også, (selv om ikke vi var særlig imponert over dyrenes levekår). Jeg fikk lov til å holde både ekorn, papegøye og hund, måtte jo gi de litt kjærlighet, men smurte meg godt med antibac og greide meg med lusekammen etterpå!! (fant heldigvis ingen lus)

(...)

Thailand er flott og varmt, heldigvis er det regntid nå! På dagen er det så varmt og fuktig at det er bare godt å få kjølt seg ned med litt regn. (Men som regel kommer det ikke bare LITT regn.)
I går så jeg en elefant på gata, og i dag så jeg en slange, ganske eksotisk!!

Les mer

Eirik i Laos skriver:

Foerste tida har vaert spennende. Reiste litt rundt i gaar, sammen med Atle og Pet. veldig morsomt. Rommene er bra, med kald luft og vann :)Skal spille fotball etterpaa, kombinert med cellegruppe og lovsang. Stas.

(...)

Kjære tid. Skrev i går at vi skulle spille fotball, det gjorde vi. Artig som juling, bra folk ass. En ble skada, og alle hjalp til med å bære han av bana. Det finner man sjeldent i norge.Etter det skulle vi hjem. Da klarte vi selvsagt å kjøre oss bort. Samtidig opplevde det vi kan kalle en liten tropisk storm. Det regna og blåste som bare det. Og det drev vi og rota i, i 2,5 timer. Merkelig.Sitter i kirka nå. Utrolig å se hvor gudfryktige og fokuserte folka er her. Fantastisk. Det er virkelig bra mennesker som er her. Så snille og hyggelige.

Les mer

Henning i Brasil skriver:

Nå sitter jeg på det som skal være rommet mitt de neste 6 månedene. Har akkurat våkna etter første natta med barne-, fugle-, bikkjeskrik og en litt høyere temperatur enn en norsk oktobernatt. Her er det kos.

(....)

Bussen til Aracatuba er ikke som norske busser. Man har god plass til beina og man kan legge setene laaangt bakover. 10 timer gikk fort:) I går var vi i kirka og Wolker, som er pastor talte. Dette gikk på høy og tydelig portugisisk, men vi forsto fint lite likevel. Her har vi ikke tolk, som i Curitiba. Det er en rar følelse å ikke kunne gjøre seg forstått og forstå når en vil det. Det er noen som kan litt tysk her, og noen som kan litt engelsk, så det går i en blanding av kroppsspråk, engelsk, mye portugisisk, tysk, spansk og norsk.Etter kirka ble vi og noen andre folk fra kirka med Pedro hjem. Han hadde ganske stor og fint hus. Der ble det sang og popkorn. Folk er veldig åpne og hjertelige. Da vi kom til kirka ville alle hilse på og snakke med oss. Føler meg virkelig godt motatt.

Les mer

Øyvin på Madagascar skriver:

Etter 6 uker med forberedelse i vakre og trygge rammer på Hald landet vi plutselig i en annen verden. I en verden der vinter er sommer, svart er hvit og vann er en mangelvare. I en verden der vi er ulike alle og alt. I en virkelighet langt utenfor min virkelighetsforståelse. I mitt nye hjem; Madagascar!
Mitt første inntrykk av Madagascar er ubeskrivelig. Jeg prøver likevel.
Allerede på kjøreturen fra flyplassen var det klart at dette ikke er Norge, eller vesten for den del. Opplyste veier har ingen hørt om, forgjengerovergangene maler de for hånd og begrepet dårlige veier har fått en helt ny betydning. Mørket og uvissheten gjorde at alt var skummelt og skremmende. Nattens mørke blandet seg med de ukjente luktene og forvandlet selv de koselige trærene utenfor vinduet til en skummel og ukjent mørk uendelighet. Selv inni den trygge myggnettingen ble det lite søvn. Og selv om være kontaktpersoner hadde sagt vi kunne sove ut til 10 – 11, var jeg lys våken allerede kl 6. Da våknet jeg heldigvis opp til et annet land. Jeg våknet opp til latter, lek, frittgående høner smil og sol. Til Madagascar – The island of Sunshine. Utrolig lettet, og med friskt mot startet den nye tilværelsen.

(......)

En busstur i Madagascar kan foresteten på ingen måte sammenlignes med en busstur i Norge. Bussene er på størrelse med en stor personbil og rommer gjerne 25 stk. Beinplass og komfort er byttet ut med svettelukt og en afrikansk sjarm det er umulig å ikke bli gald i. Den 45 min lange bussturen til Tana ( Antananarivo )sentrum gøy, slitsom og livlig fra ende til annen.

Les mer

Service in Mandal Church today

2008-09-21T16:34:00.003+02:00

Oh Happy Day:

Velsignelsen:

Visit in Stavanger

2008-09-17T15:14:00.001+02:00

This week all the Team Nettverk-participants have visited the head office om NMS in Stavanger. We learned more about NMS' history, working strategies and structures. We got nice T-skirts and we all became really beautiful:

"Gleder meg til den følelsen..."

2008-09-10T15:02:00.002+02:00

Kristian skal til Laos og skriver:

(.....)

Vi har alle en spennende tid i vente, en tid som består av mange utfordringer, rare følelser og forskjellige verdener. Men heldigvis har vi undervisning om hvordan vi skal håndtere det. Selv om denne undevisningen fort virker litt defus nå, så er det et godt virkemiddel til å dempe den yrende nervøsiteten som spirer. Den er også med på å bygge opp en ynderlig følelse i øvre halvdel av magen. Ved å ha undervisning om kultursjokk, kulturforståelse og ulike sykdommer man må passe oss for, kommer alt noen hakk nærmere virkeligheten.

Sist helg hadde vi besøk av tidligere Hald-studenter som fortalte hvordan de reagerte på den nye kulturen, hva de gjorde på praksisstedet og hva vi som uerfarne "kommer rett fra videregående" gutter burde gjøre/holde oss vekke fra. Det var som å få en spiker inn i hodet som fortalte hva vi egentlig hadde begitt oss ut på. Eirik og jeg skal reise sammen til Laos, der skal vi bo sammen på et sportsenter i hovedstaden, Vientiane. Sammen skal vi undervise engelsk til volleyball-landslaget til Laos, både herrene og damene. To gutter på rundt 19 år skal hjelpe voksne laotiske landslagspillere til å få et internasjonalt nettverk, ved å begynne med det grunnleggende. Altså engelskundervisning.Et par stikkord om Laos (for utenforstående)- Kommunistisk styreform- Ligger mellom Thailand og Vietnam- Er et av verdens mest bombede land- Fin natur, flotte mennesker og varmt- Blir innvadert av to unge nordmenn 2 oktober, 2008Om cirka en måned sitter jeg på flyet. Da kommer jeg til å være redd, glad og spent på samme tid. Og vet dere hva......jeg gleder meg til den følelsen

Les mer

Kulturelle forskjeller

2008-08-28T12:31:00.001+02:00

Silje skal til Thailand og skriver:

Det har gått 2 uker her på Hald, og siden vi er 14 nasjoner som bor her på huset er det kanskje ikke så rart at det blir kulturkræsj.. Men det du kanskje ikke ville trodd er at "kræsjet" handler om stearinlys! Vi nordmenn liker stearinlys, og vil gjerne ha det på kjøkkenbordet i stua, og ikke minst på gudstjenester, eller andre møter, det skaper koselig stemning! Men kanskje ikke for Latin Amerikanere eller Asiatere??? I går fikk vi vite at f.eks i Nepal, hvor de aller fleste er hinduister eller buddhister, brukes det ikke stearinlys i kristne sammenheng.. Det brukes av hinduer og buddhister, og blir derfor sett på som avgudsdyrkelse for kristne. !!!!
Det kribler i magen min nå, jeg gleder meg sååå til å dra til THAILAND!
Det blir super spennende og lære mer om kulturen der nede, og vi kommer nok til å få flere kulturkræsj enn vi aner, men tenk så mye vi kommer til å lære av det!

Les mer på Siljes blogg

Førsteinntrykk

2008-08-20T12:08:00.001+02:00

Ingrid skal til Madagaskar og skriver:

Jeg er nå på vei ut i et år som kommer til å bli helt anderledes enn jeg tror jeg noen gang kan klare å forestille meg. Det kommer nok til å bli kjempe tung på veldig mange områder, særlig det å komme til en helt ny kultur med helt nye ting å forholde seg til. Men første og fremt blir nok dette et fantastisk år, et år bedre enn de 18-19 andre jeg har levd. Jeg tror Gud ønsker å ha meg her og jeg prøver å være så klar som mulig til det som venter meg av prøvelser.

(....)

Jeg tror dette vil bli et utrolig bra år. Vi har ikke enda begynt for fullt med undervisningen, men har likevel allerede lært mye. Om noen sier "hus" ser jeg for meg et hus noen lunde likt det jeg bor i hjemme i Fana, men en fra Afrika vil så klart ikke se for seg det samme. Bare på slike små detaljer kan assosiasjonene og erfaringene være utrolig forskjellige. Og når det da er snakk om større spørsmål som demokrati, likestilling og lignende, hvor forskjellige vil ikke tankene være der? Vi lever i forskjellige verdener og jeg tror virkelig at dette året vil gi så utrolig mye, både når det gjelder kunnskap om tverrkulturell kommunikasjon og ikke minst tro.

Les mer

New students 2008 - 2009

2008-08-14T14:41:00.007+02:00

These are the new Team Nettverk-participants from Norway, Brazil, Laos, Thailand, Cameroon, Maadagascar and France:

Back to my home country

2008-06-29T19:22:00.001+02:00

Rock is back:
We arrived in Tananarive Sunday evening really late and dark, it was about 23h in evening but its already dark. I missed the light from the sun utill 23h or 24h in Norway. When I saw the darkness in Antananarivo in the first time we arrived in the airport then I felt that I am home again far from the light again. It not problem electricity but we don’t have sun until 23h if you see what I mean. It’s not like in Norway.
(....)
I get angry when I was there at one o’clock and they didn’t start to fill the car yet. We have to wait until 17h so we stay in the bus station doing nothing and waiting for the Bus will leave, finaly we left Tana around 18h. it was really funny to see inside the bus if I compare the bus that I used to take in Norway. Many people and we sat in the sit supposed to for five people but we are six sit together and I care my hand luggage on my legs, no one listen IPod or read a book but they talk and talk. They have to drive for two days and they drive during the night too because they have two driver and they switch all the time. It was realy hard to sleep in the bus because they drive really fast and you don’t have enough space. There are many policemen in the way from Tana to Fort-dauphin so we have to stop many times. From Ihosy to Ambovombe (105 km before Fort-dauphin) the road was really bad so I become really red from the earth which can come inside the car when they drive really fast and someone open the door or the windows.

(...)

I went to Church on Sunday morning. The Service start at 9h and they start on time but we finished really late compare in Norway. We end at 12h because we had baptism and confirmation. It was realy nice to see many people in the church and different voice when the sing. Everything was in Malagasy so I didn’t need to translate for me like in Norway sometime. At 19h in evening we had kind of welcome Service for us in my Church and we talk about our stay in Norway. I arrived there at 18h 45mn, I saw only three people in the Church and I ask if I came early or it supposed to be at 19h 30 but they said at 19h. People arrived around 19h 15mn and we start at 19h 30mn. The leader of the meeting arrived 30mn after we started. That was very exiting

Read the whole article in Rocks blog

Søke?

2008-04-26T18:57:00.003+02:00

Er du en av de som ha sett reklamen i Vårt Land/Skjærgårds-magasinet i dag?

Søknadsfristen gikk egentlig ut 1.april, men har du interesse for idrett og kan snakke fransk så ta gjerne kontakt på agnar.aasland@hald.no , tlf 38260100, så kan vi se om det finnes en plass til deg til høsten.

Rock som solist i Orkland Mannskor

2008-03-31T15:45:00.002+02:00

Fra Trondheimsporten:

Orkland Mannskor hadde Påskesang med tema "Følg meg til de levendes land". Bedehuset var fylt med forventningsfulle tilhørarar som ville oppleve påskebudskapet framført av mannskoret som i sine over 50 år berre har hatt to dirigentar! Koret hadde fleire solistar, men størst lykke gjorde Rockalain Fanomezantantsoa (Rock) frå Madagaskar, da han song "Kjærlighet fra Gud" på gassisk med ein gassisk melodi i lag med koret! Orkdalsprosten Birger Foseide heldt andakt og samlinga vart avslutta med kveldsmat. Fin avrunding av Påskehelga!
Ole Trygve Foseide har sendt oss noen mobil-bilder, derfor ikke den beste kvaliteten.

Helene på TV2 i beste sendetid!

2008-03-27T13:37:00.002+01:00

Her kan dere se et strålende innslag med Helene på Waschera på TV2 i går ettermiddag:
http://webtv.tv2.no/webtv/?progId=224092&itemId=241748

Easter; Family Camp

2008-03-25T19:51:00.003+01:00

Edson writes:

The Family Camp started and it was nice to know more about Norwegians and their habits. I can not deny that I could know more about Norway too: -15 Celsius degrees. The lowest temperature I have experienced in my life! Something I can not forget: a lot of snow. Everywhere you looked you could see snow, snow and more snow. Without talking on the frozen floor and the effort I have done in order to remain standing, but it did not work three, four or more times…

Read more

Thirsty

2008-03-20T12:45:00.003+01:00

Eline in Cameroon writes;

Yes, I am thirsty. Not on water. Not on coffee mocha (even though that sounds good), but thirsty on more of Cameroun. I’m sitting in my room, realizing that it’s less than one month before I head back home to Norway. Good old Norway. But something makes me feel at home here in Cameroon. I can’t put words on it.
(....)
I decided to “move” to Gadjiwan where I went for Christmas to live with a Cameroonian family.
(....)
Eline kept surprisingly calm when she walked towards the “new home”. I didn’t know much; just that the father was the catechist in the church and the mother was the leader for Femmes pour Christ in the village. They had 5 children, three of them staying with them and two moved out.
I was welcomed with open arms. The family was: Mom Josephine, dad Albert, sisters Solange and Bea and younger brother Epi. Of course they had longer and several names, but that was what people called them.
The house- my room was with the window at right
Read more

Ein kikk inn i fengselet

2008-03-14T15:12:00.000+01:00

Ola på Madagaskar skriv:

I dag fekk eg og Marita besöka eit fengsel her i Tana. Det var delt opp i tre flöyar; vaksne menn, vaksne kvinner og ikkje-myndige.Fyrst av alt mä eg berre seie at fengselet ikkje var slik eg hadde trudd. Eg säg for meg celler og gitter og luftegärdar, vakter og stakkarslege fangar, men röynda var litt annleis. Etter ä ha kome inn gjennom resepsjonen og passert mange murar og tjukke stäldörer, som vart stengt godt igjen bak oss, kom du etter kvart inn i ein slags liten landsby. Eigentleg var det som fleire landsbyar med stäldörer mellom seg.Herreflöyen var eit virrvarr av bakgater og marknader og vakttärn og fangar og vakter og boder og kol, kyrkjer og selgarar og skumle fangar som skulte olmt. Etter kvart fann eg ut at det nok var litt meir system enn det fyrst säg ut som, men korleis vaktane kan halda orden pä rundt 3000 fangar ein slik plass tykkjer eg er imponerande. Det var lett ä merka at fangane var naturleg delt inn i gamle ein plass, skumle ein plass og dei litt uskuldege ein annan plass.Dameflöyen var for det fyrste mykje mindre enn herreflöyen, og for det andre mykje koslegare. Her var det planter og blomster og ungar. Trur mödre fekk lov ä ha med seg ungane inn i fengselet.Sä til sist var me innom dei ikkje-myndige fangane. Alder 14 - 20 är. Dei som var tjue hadde sona sidan för dei var 18, truleg lenge för.

Les meir

Kvinnedagen i Kamerun

2008-03-13T09:14:00.003+01:00

Helene skriver:

8. mars er kvinnedagen i Kamerun. Og 8. mars er kvinnedagen i Norge. Og i resten av verden også. Men i Norge gjør vi ikke store sakene ut av det gitt. Her er det livligere. Jeg ble med Mambo til festplassen for å se på alle de flotte damene, og for å se på defileringen, som er et slags 17.mai-tog.. bare at det var et 8.mars-tog da. Det viste seg forøvrig etterhvert at Mambo også skulle gå i toget, så da var jeg plutselig midt inni det. Men det var gøy. Mange timer venting i stekende sol, mange damer i like kjoler, mange inntrykk og mange smil.

Les mer på Helene's blogg

Home of Praise

2008-03-06T20:51:00.002+01:00

Miriam in Thailand writes:

Home of Praise (HoP) is a kindergarden in the middle of the Klong Toey-slum in Bangkok. It's also my second workplace at the time. At daytime the ground is used by babies and small children up to 3 years. It's a normal kindergarden like every other. While I am at Immanuel two of my team mates work here.

It is however when the small children have been picked up by their parents, that the fun begins. Tree days a week HoP is open for anyone who would like to drop by. For two hours children can play and have fun under the supervision of adults (amongst them me and my team mates). We call it afternoon activities or AA. The age of these children varies from 2 - 15 years.We have lots of toys and games both to play inside and outside. The assortment we have is probably not bigger than the one a normal Norwegian family has, but it feels big considering the area we are in. Many of the boys like to come just to play football with their friends. We provide the football and the goals.

Partner Meeting in Mandal

2008-03-02T20:19:00.002+01:00

This week the contact persons from Norway, Brazil, Cameroon, Thailand and Laos have been gathered at Hald together with the contact persons from Fokus and Act Now. We have worked very hard with the new Partnership Agreements and budgets, and we really think that in 2008 - 2009 all the Team Nettverk participants have a lot of good tasks and activities to look forward to.

Hva er nakenhet?

2008-02-24T22:23:00.000+01:00

Hege i Thailand skriver:

Før vi dro ut til dette landet var jeg nervøs for hvordan det ville være å ha på så mye klær i den varmen som ventet oss. Jeg spøkte litt med thaiene som var så faue at de måtte dekke skuldre og knær. Det er visst like dumt som å vise andre kroppsdeler. Dette gjelder særlig kvinner, og skuldrene er verst.I Phibun hadde vi hus med hage som var ypperlig til soling. Men da var det viktig å låse porten slik at ikke hushjelpen plutselig skulle komme å se oss "naken". For det er sånn det føles nå. Disse "absurde" tankene om å dekke til skuldre og knær har blitt en del av meg. Selv om jeg kan bruke singlet her i Bangkok, skjer det sjelden, og det ville aldri skjedd i Phibun.På hotellet ved kysten i dag, fikk jeg sjokk over hvilke friheter turister faktisk tar seg. En vestlig dame i femtiårene sprader selvsikkert inn i lobbyen, kun iført bikini! En bitteliten bikini som dekker det alle nødvendigste. Av og til lurer jeg på hva thaiene faktisk tenker om oss hvite rike. Blir de vant til disse halvnakne menneskene? Eller er det like pinlig hver gang de ser dem? Det stritter jo helt imot deres kultur.

Dataundervisning på Centre Socio Menager

2008-02-21T15:06:00.002+01:00

Helene storkoser seg i Kamerun:

Her underviser vi jenter som aldri før har rørt en datamaskin. Vi har brukt tid på å bli kjent med mus og tastatur. Tenk så fasinerende det egentlig er: at når du flytter musen til høyre, så er det en pil på skjermen som gjør akkurat det samme! Og at du kan trykke på bokstavene på tastaturet, og så kommer både tall og ord opp foran deg. Og ikke minst: at du kan lagre det du skriver, og deretter finne det igjen neste uke!! Moro!
Skolen har nå 5 maskiner, og jentene er veldig ivrige og engasjerte. Jeg storkoser meg hver tirsdag og torsdag på CSM. Utviklingen er enorm! De lærer fort, eller, relativt fort.. Nei, de lærer fort!! De kunne jo ingenting. Og nå kan de masse. Jeg er stolt av jentene på Centre Socio. De er flinke. Det er givende.

Les mer

Skiing

2008-02-21T14:59:00.002+01:00

Edson from Brazil says:

I will remember: February, 9th and 10th, 2008. Maybe 21 is a good age to try ski for the first time in life. It was for me! Together with my Norwegian family, I could understand and be introduced to the famous ski.Gullingen (western part of Norway) testified my first experience with ski. The place was whitely covered with snow. Some small hills, some trees without leaves and, luckily, few people are witnesses of those first and funny falls I have experienced by learning how to ski.To start, I walked three hours. The effort is nothing comparing to breathtaking views along the way. While looking and admiring the landscapes, I could relax my legs.Speaking on legs, I need to say: ski is a kind of sport that uses our whole body. From head to toes, everything is important to ensure balance and movement. As a beginner, I can not deny: a soft pain comes the day after in your legs. But it does not prevent you of accepting one more time in order to experience another kind of ski.That’s what happened: I tried “slalåm” (in Norwegian) that means “downhill ski”. We use different equipments: shoes and skies are specials for this mode. To me, it is not possible to try downhill without an instructor. And, thanks God, I had one. When I got up in the mountain I asked him: “Wow! Do we need to take this slippery way to get down?”. With his instructions, bit for bit, I could go down slowly. When the speed increased and I could not manage to reduce, my solution was to sit down.Normally, it takes less than one minute to go downhill. I can remember a little boy – about 9 years-old – passed by me three times. My first experience with downhill took around 10 minutes to get back down from the hill. Is this a record in the sport?Surely, it was remarkable

The power of the white human being

2008-02-15T11:02:00.001+01:00

Inki in Madagascar tells a funny story, meeting the police in Madagascar:

We are white. It is so obvious. As if it wasn’t enough getting glances and comments on the streets because our skin colour is so noticeable, the police have to stop us too. One Saturday Eline and I got to borrow the Norwegians’ car. We were so ready for a road trip to Ambositra (1 hour North), where we would buy each other birthday presents and have a nice restaurant meal. It was a long time since we’d driven a car, so we were quite nervous and very excited.When we were driving home from Ambositra, we got pulled over by the police. This isn’t just peanuts, because in Madagascar the police have huge rifles on their back. You have to fear them for them to get respect… As it was my turn to sit behind the wheel, I was quite nervous as I rolled down the window.this is a nice road in Madagascar!“Salama tompoko,” I said politely and smiled. Could he see that I was nervous? Apparently he didn’t care. He had stopped us for private reasons. After having flattered us with compliments about our appearances – and found out we teach English – he explained that he’d like to learn too. Trying to impress us with the knowledge he already had, he said “I love you” and hoped for a positive answer. What to do?! He was the police, so I had to act in a proper way. Eline and I couldn’t help but laugh – and that saved us from the awkward moment. At the end he asked me for my driver license, indicating it was ok if I had left it at home. After having seen my name and the date of birth, he used the information to get to know me better. Luckily we got away soon enough. “See you, mademoiselle Swan,” he said at last. Well, we’ll see about that…We had to be stopped twice again by different police on our way back. These smelled of alcohol and had the same purpose as the other one, but we got away safely and somehow managed to avoid giving them our number…

Read more about Inki's experiences

Infield in Thailand and Brazil

2008-02-11T13:32:00.000+01:00

Gunhild in Brazil says:

(...) Men jeg hadde det utrolig fint i Rio. Var kjempe koslig aa treffe Synnove, Kjetil, Agnar og Oystein igjen. Det aa vare litt norsk igjen var deilig!! (.....)

Miriam in Thailand says:

Last week we had visitors. Inger Johanne and Monika, our teachers at Hald, came and had a course for the Hald students from Thailand, Laos and Serbia. It was great to see both the teachers and the other students again. We did a lot of serious work like evaluating our stay so far and making goals for the rest of the stay.
However we had much sparetime too. Elephant tracking was one of the things we did.

22 22 63 71

2008-02-08T11:43:00.000+01:00

Yaoundé er hovedstaden i Kamerun. I Yaoundé ligger det et trivelig hotell. Det hotellet heter Hotel Tango. Oslo er hovedstaden i Norge. I Oslo ligger det et trivelig bakeri. Det bakeriet heter Baker Hansen. Hva har Hotel Tango i Yaoundé og Baker Hansen i Vogts Gate 68 i Oslo til felles bortsett fra at det er to trivelige steder plassert i hver sin hovedstad?? Ja, nå kan du lure nå...
Men det har seg nemlig slik at de har det samme telefonnummeret! Tro det eller ei.Tlf nr. til Hotel Tango er nemlig 22 22 63 71, og det er det sannelig til Baker Hansen i Vogts Gate også. Snakker om sammentreff. Så nå er det bare å slå på trå’n :)

Hentet fra Helene's blog

Brown Cheese

2008-02-08T11:33:00.000+01:00

Reflection of today by Glad:

It's cheese but brown. Well just like how it's called. The norwegian people, they think, or they say it's sweet. And maybe some international people, but hehe, I think it's kinda in between sweet and salt. Anyway, I wanted to through up when I first tasted it, a few months ago, but now, seems like I cannot eat breakfast without it, what a spell!!!!!!

Read Glad's blog

På jobb i Bangkok

2008-01-29T01:49:00.000+01:00

Karin skriver:

Tirsdag, onsdag og torsdag fram til lunsj er jeg på Immanuel Day Nursery, en førskole for barn fra 3-6 år. Jeg er i andre klasse, der det er litt under 20 barn på fem år. I mai begynner disse i tredje, her har man "sommerferie" i april og halve mai. Om morgenen er det samling for andre og tredjeklasse, med litt undervisning, sanger på thai og engelsk, en lek etc. Så er det dopause, før det er samling for alle klassene klokka ni. Da er det oppstilling, flaggheis og kongesang (da står de på sitt roligste), sanger og bittelitt undervisning. Så er det melkepause, før klassene har en time undervisning. Hver dag har jeg en halvtime engelsk med dem, to dager med andreklasse og en dag med tredje. De er så gira! Nå hilser de i vei og sier hva de heter, og når de bygger med duplo ramser de opp fargene på klossene. Veldig motiverende. Etter undervisningen er det leking fram til lunsj, så er det tannpuss og soving. Tirsdag har andreklasse sportsdag (da er det gule uniformer i stedet for den vanlige røde og hvite) med leking oppe på takterrassen. Fredag er jeg på Lovsangshjemmet, en barnehage for unger fra 6 måneder-3 år. Her går det stort sett i å leke med og klemme på ungene, samt tørke snørrete neser titt og ofte. Klokka ni er det flaggheis og kongesang her også, og så har de samlingsstund hver dag. Mellom samlingsstund og lunsj har vi sansemotorikk på fredager, det er gøy! Da er det trampoline, krypetunell, basketball og andre aktiviteter. Etter lunsj er det soving.
Tirsdager er jeg og Lise på ettermiddagsaktiviteter her. Da er det frilek og engelskundervisning. Ungene er fra 4-5 år og opp til tidlig i tenårene. Jeg prøver å lære dem nyttige ord og fraser, og plukke av dem mindre bra ord som "fuck you". Noe engelsk har de da lært på egenhånd.
Onsdager er vi alle sammen på ettermiddagsaktiviteter, det er formingsdag. Til nå har vi malt, perlet og lekt med Play Doh. I tillegg er det leking.

Les mer på Karin's blog

Gode grunner til å søke Hald Internasjonale Senter

2008-01-23T22:33:00.000+01:00

v/ Elisabeth Mulelid.

- Få venner for livet
- Dra på utplassering til Brasil, Bolivia, Peru, Serbia, Rwanda, Uganda, Kenya, Kamerun, Tanzania, Madagaskar, Laos eller Thailand i 6-7 mnd.
- Få sjansen til å lære ett nytt språk
- Dra på bli-kjent hyttetur uten mobil og kontakt med omverden
- Ta utfordringer - Lær å jobbe sammen i team
- Lær mer om deg selv
- Gå på fjelltur med bind for øynene
- Ha morsom kjøkkentjeneste, vasketjeneste eller vakttjeneste
- Se lærerne dine rappe
- Drikk kokosnøtt for første gang i livet
- Arbeid i et utfordrende miljø, og få spennende oppgaver
- Få minner og venner for livet i praksislandet

Rett og slett få ett av dine beste år i ditt liv!
HALD ER ABSOLUTT TIL Å ANBEFALE!!

Les mer og se flere argumenter og bilder på bloggen hennes ved å klikke her

Dancing in Norway

2008-01-16T11:14:00.000+01:00

Photo:Edson Munck Junior
It was the new year´s day, and that was my way of celebrate because I knew that we were going to a teenager´s party and I realized I will not be able of dancing, even Norwegian dance, and also because I kind of were missing Brazil and all its traditions this time of year.This is a very famous dance coming from North of Brazil called CALIPSO it a good rhythm, , once started you can never stop, I wish I could teach some Norwegian, but it has to do with moving your hips, kind of complex , if you know what I mean, hehe... but I am sure they would love to learn that dance.

Cirene from Brazil is dancing, "The movie"

Å jobbe i slummen

2008-01-15T20:40:00.000+01:00

Å jobbe i slummen tar på fordi der er alltid mørkt siden den ligger under en stor veibane. Det er veldig skittent der, og grisene og hundene går om hverandre, så jeg føler meg ikke så ren når dagen er over. Vi får og vite om en del historier til barna som går der, og mange har det ikke bra i hjemmet. Salg og bruk av narkotika, fedre som får seg flere familier og spilling preger hverdagen til mange av barna. Men slummen er ikke så fattig som jeg på forhånd trodde. En del har fine biler, flere har både datamaskin og TV, og mange hadde nok hatt mulighet til å komme seg bort fra det livet de lever. Problemet er bare at de har vokst inn i miljøet, og Thailand er et klassesamfunn, og en klatrer som regel ikke over klassen en er født inn i.Er en født i den fattige klassen begynner man på skolene som koster lite eller ingenting. Også må man fortsette på samme typer skole, til slutt dropper mange ut av skolen.Her er mange ting det burde blitt tatt tak i. Tro ikke at norske barn spiser mye godteri, thaibarna slår de langt ned i støvlene! Spesielt spiser barna fra slummen mye godteri, som desverre blir erstatning for skikkelig mat, som fører til tynne, underernærte barn. Det fører og til tenner som råtner, mange av barna i barnehagen og på skolene har kun svarte stubber igjen i munnen sin.

Les mer på Lise's blogg

Infield in Norway

2008-01-08T12:56:00.000+01:00

Cirene says:

I am having such a great time at Hald, it is really nice to meet all the International Students, it is like when we first came here, of course with a slight different: every place is white.The classes has been very important in order to make us look back over all time in Norway until now. Today there was a class about building on strengths, and it was great, very interesting subject. We were told to focus on our weaknesses, and even in school the system goes like that. You have to be good in every areas in this life, if you are not, people starts push you dow as if you were in some level not so clever as the others. It made me think on my information work when back to Brazil, I want go to some school and share one of theses things I have been learning while in Norway, also because it has been a blessing for me, so why not just share!

(.....)

I am so thankful I am in this place where I can be challenged and even encouraged to try new thing, although I few sometimes powerless! But God has opened my eyes to see that He want to use my life, and I only need to be willing and wait for His guidance. Read more

Gwladys says:

The second of january, ah! what a long journey and tireing, but very exiting, well simply cause I was gonna meet every one again.

(.....)

Monica and Agnar picked us up, cause we had as usual too many extra laguage for just 5 girls we had 20 bags or something..Anyway!Seeing everybody again was just so amazing, I never imagined that I would miss this senter that much... Read More

Edson says:

During the break between classes at Hald, Agnar - our teacher - taught us a new snow-game. So, we decided to play. Video by Nan (Thailand). See the movie

Snow at Hald

2008-01-07T15:40:00.000+01:00

Nen is saying:

5 January 2008 !! We have snow 50 cm. It's so nice and interesting for me.And so cool.

Infield

2008-01-02T12:25:00.000+01:00

Infield in Madagascar:

Some weeks we’ve had to put up with the frustration of not having ANY ways to communicate with the rest of the world. Not only once have we experienced that what we planned never happened. We have had to realize that what you don’t plan – that’s what you’re suddenly thrown into! In short – Malagasy culture is very different to the Norwegian one, in many ways… It’s interesting and fun to experience, but sometimes it gets a bit tiring.

So when the time for In-field came, I was ready for a break.

To be able to have a conversation in my mother tongue without having to concentrate to understand every sentence was like a dream. We rented a car with a great driver. He took us all the way to Toamasina on the East Coast. We had some relaxing days there by the beach. Slept in a bungalow. Swam in the pool. Snorkled on the coral reef. Had Bible study. Counselling. Evaluation on our personal growth so far. Enjoying the company of Agnar, our teacher from Hald.

Bible study in the shade

Read more

Infield in Cameroon:

Our ”Infield-course” was next on our schedule. It was GREAT to see them again. A reunion with Norwegian chocolate and cards from my family made my day!

The first couple of days did Inger johanne have some work for us to do. Or, not work. It was more talking about our experiences so far. It was nice! She helped us set some goals for our stay abroad. Talk more French was number one on my list!
We visited our work-places also.

At the kindergarten. It was hard to get attention that day!

We took off to Mballang (a cabin 1 hour north) for a one-night stay. It was beautiful. Sitting outside with a bonfire, the black sky covered with stars. Amazing!

Read more

We wish you a merry Christmas....

2007-12-20T20:41:00.000+01:00

Ola is teaching English at Ebenezera School in Antananarivo, Madagascar. This is the first time they sing the song, - I was really impressed! Agnar

Brasiliansk pølse med brød

2007-11-28T13:09:00.000+01:00

Something interesting for Norwegians is the way we, Brazilians, are used to prepare hot-dog. The main differences are: sliced salsiches, corn in the sauce and sticks-potatoes on the top.

At 9th of November, me and Cirene were at Avaldsnes Skolen to make "brasiliansk pølse med brød" (Brazilian hot-dog) with some children. They enjoyed the idea of slicing salsiches, frying onion, eating hot-dog with sticks-potatoes.

Afterwards, we have heard that some of the children decided to assume theirs kitchens at home and prepare the dish to the family.

After preparing the food, we went to the classroom. Some students presented posters with informations about countries that they have been studying. So, we could see the presentation about Guatemala - with typical food - and Brazil.

Read more and see pictures at Edson's blog

The Norwegians like bread and milk

2007-11-27T11:39:00.000+01:00

The Norwegian like bread and milk. I dont like much the food but I live here and I have to used it because its part of the learning the culture. We had breakfast bread with something, "matpack" fro lunch, at four o clock dinner, thats the real meal. The norwegian like to eat just little bread for the lunch and different kind of food in Dinner. I used to eat three times a day in Madagascar and we have rice so I missed that. my hostfamily try to make me happy so they baugth rice for me and meat. they things that I realy like in norway are the Ice cream, Cake, and milk they are rich on that. Every meeting that I attend we always have Cake and coffee but I dont drink coffee so I just took the Cake. Me and Birger went to Melhus to attend a meeting so we ate much Cake. anywhere I go in Norway I found the cake and Coffee.

I work with the church, kinder garden, barn gospel, Baby massage, choire " join Us" and I take part of the comfirmant leaders.

In the kinder, they kids dont speak english so I tried to used body languge. I am learning Norwegian form the kids. The first word that I get from them is like "Hallo på do" it means like hallo toilet. they like me verymuch and I realy like to work with them every thursday even its realy hard. one girl in kinder she like me and I awlays get a gift from her. The name of that kinder is "Liavoll".

We had malagsy exhebition in orkdal menighthus for four day, It was succesful and I missed my home when I saw everything form Madagascar. In orkdal we have many people who ahve been in Madagascar so they brougth many things from Madagascar.

The exhebition visited by the student and the people who live in Orkdal. we show them too one dance from Madagascar " Mamgaliba", we danced five times a day during the exhebition, it was very hard but It nice to show the norwegian about madagascar about the life there even they think that Madagascar are one of the poor country.

Read More at Rock's blog

Muang May

2007-11-23T13:39:00.000+01:00

Skolen i Thailand er obligatorisk fra 1 – 9 klasse, de starter når de er 5 år. (usikker) Foreldrene må betale en terminavgift, som går til skolen. De betaler ikke lærerlønn. Denne avgiften varierer i forhold til statusen på skolen. Hvis det er en med høy status stiger prisen og kravene for å komme inn. Skoleuniform og annet skoleutstyr må foreldre betale utenom. Det er også vanlig (press) at elevene skal ha med lommepenger hver dag, for å kjøpe godterier osv.

Det er høyt kunnskapspress i Thailand, og det gis karakter til alle fra de går i barnehagen, altså i treårsalderen. De har også tentamener og eksamener fra starten av. En i slutten av hver termin. Disse må de bestå for å kunne gå videre. Hvis ikke, må de gå om igjen. De som går om igjen blir stemplet som treige og etter hvert dumme. Her fins ingen diagnoser som dysleksi. I skolen finner du ikke elever med noe slags handikap. Disse barna går aldri på skole.

På Muang May, skolen vi jobbet på var det 300 elever og 18 lærere. Det betyr liten oppfølging på hver elev. Undervisning er lagt opp til at alle skal lære det samme, de skal svare i plenum og alle skal være like. Selv om presset er stort, så trenger ikke lærerne å ta seg av en elev som henger etter. Lærerne underviser og så får de som vil/klarer det plukke det opp. Teorier og setninger og ord skal pugges og huskes, de har en kjapp hukommelse. Men de forstår ikke nødvendigvis det de pugger.

Respekten til lærerne på skolen er stor. Elevene bøyer seg for lærerne, (dette viser stor respekt). Det er ingen som snakker imot eller stygt til lærerne.

Les mer og se flere bilder på Hege's blogg

Le Concert

2007-11-21T10:11:00.000+01:00

Eline and Helene have some new experieces:

It’s Sunday, and I had a long day head of me. At 07.00 o’clock were we going to meet the choir, but Helene and I thought that African time was African time so we decided to wake up 06.30 with plenty of time. But we were wrong! A friend knocked on the door 10 minutes after I woke up and asked if we were ready, the bus were going to leave at 0700. What happened to African time when we needed it!?

We managed to jump in the bus quite surprised that the Norwegian girls were one of the last! We drove out to Dang were a church performance was first and a concert was second on our schedule for the day.

A 5 ½ hours long church service seemed even longer when you sat on a wooden bench squeezed together. I had no feelings in my butt and back, but a lot of good music was played and we were served lunch afterwards! I guess 1 ½ hour service at home is going to be nothing when I come back. ;)
It's lunch time and we're eating somthing we weren't sure what was..

After church, waiting and preparation was next on our schedule. Helene and I were given a “pagne” (kjole) and before we knew what to do next, Haoua, a girl in the choir, took us with her to get ready. We ended up in a small “apartment” consisting of 2 rooms were we were supposed to take a shower! Two white confused girls who didn’t quite knew what to do, ended up taking a “shower” using a bucket, soap and water. Haoua helped us get dressed before we rushed back to where the concert was held.

At 6’oclock, when the concert was supposed to start, that’s when we started too warm up. My conclusion was that Helene and I wearing the same clothes as everyone else would help us not stick out as much. I was wrong again! As we walked in, someone yelled out: “Nazara, nazara” (white people) and “Dance bien” (dancing well), not sure if it was irony or a compliment.
Sing and shine
Four weeks ago, when I was given the list of 14 songs for the
concert, I for sure, thought that I would just be watching. No way would I ever learn all those songs and some of them were even in tribe language!

I must say that out of 14 songs, I did quite well remember the text and moves. Of course, there is some miming here and there, but I had so much fun! Norwegian audience is totally different from what I saw this day. People were dancing and singing with us, some even came up on the stage joining in!

The concert was done about ten o’clock, we cleaned, pressed everyone in a small bus and were home around 23.30. I was deadly tired in my feet and back, but it was all worth it!

Read more at Eline's blog
Read more at Helene's blog

Life in Fandriana

2007-11-21T10:05:00.000+01:00

Working as a teacher
Eating is not everything we do, although it may seem like it from time to time. We have started our work as teachers here at the teacher-training school. It’s great fun, I really enjoy it! The students are aged from 18 to 45, so there is a huge gap. I feel quite young and inexperienced when I teach them, but since they don’t know much English I feel that I am needed, which is a good feeling. They don’t seem to mind that their teacher could be their daughter… Among the things I have taught them so far, are The Body and how to make questions.
Next week we will start teaching English from scratch in two children schools too, far away in the countryside. If you know me, you know that I can’t wait to start! The children here are so adorable!

Working like a Malagasy woman
I am starting to realize how spoiled we are living in the West. Here there is no such thing as a washing machine, a dishwasher, electric oven etc. Sometimes there is no water in the tap, and everyday you have to do your business in a hole in the ground. Washing clothes by hand is painful for the back, and washing dishes everyday is a bit tiring at times. I think I know one of the reasons why people in the West live much longer. They don’t do hard physical work like this everyday! And - especially in Europe – they’re not exhausted at 10 o’clock in the morning because of the hot Sun! But I’m also realizing that people here seem a lot happier than in the West. Can you imagine why?
A Malagasy woman also has to do her duties in the rice field. Her job is to plant rice, which is exactly what I did last Wednesday! The whole school went out to plant rice, and of course the vazahas had to give it a try. Trotting through the mud was fun, but at the same time disgusting and alarming. We were shown some frogs which had been picked up from the mud.

Read More

Do you remember me?

2007-11-14T13:26:00.000+01:00

Tueng Tueng from Thailand is living in Oslo. He is asking if his fellow students still remember him?

Se more pictures from his life in Oslo

Et år på Hald Internasjonale Senter?

2007-11-13T13:57:00.000+01:00

Engelsklærere i Thailand

2007-11-12T09:47:00.001+01:00

Dag 1 som engelsklærere,sammen med kontaktlærern vår. Jeg tror vi var en smule spent på hvordan det skulle gå å undervise en klasse med rundt 30 thaibarn fra 10-12 år alene... Etter å ha undervist i 3 dager kan jeg si at det går bra! Vi lærer de setninger,ord,sanger og leker. Ungene lærer fort. Allerede har flere barn spurt etter autografen vår, og vi hører stadig vekk thainavnene våre bli ropt i gangene når vi beveger oss på skoleområdet. Litt merkelig,men jeg må ærlig innrømme at jeg liker det;-)

Les mer på Lise's blogg

Vennskap i Kamerun

2007-11-05T11:32:00.000+01:00

Eline og Helene er to norske (veldig trivelige!) jenter. De bor i Kamerun nå. Før de dro hit lurte de litt på om det ville være vanskelig å få kontakt med lokalbefolkningen. Hvordan skulle de klare å bli kjent med kameruneserne? Måtte de bruke lang tid på å bli kjent i området og finne ut hvor ungdommene holdt til? Nei, de fant fort ut at det ikke ville bli noe stort problem. De trenger nemlig ikke bevege seg langt av gårde for å finne folk. De trenger ikke gå ut av huset en gang. De blir faktisk oppsøkt. På en positiv måte. Det ville jo vært litt stusselig hvis ingen ville ha kontakt med dem.

(..........)

De kommer til alle døgnets tider. Både vennene og ”noen til” gjør det. Nesten. Men bare nesten. Hvis det regner kommer de ikke. Da får jentene være helt i fred. Nesten. Man vet aldri. Man vet aldri her i Afrika. Det er et spennende liv. Et liv som Eline og Helene er i ferd med å utforske. Og en ting er foreløpig sikkert: 12-15 ”frappement à la porte”..og påfølgende ”Oui, un instant. J’arrive” ..er daglig kost! Kontaktsøkende kost!

Les mer på Helene sin blog

Nytt fra Mukdahaan, Thailand

2007-11-05T11:29:00.000+01:00

Til nå har vi gått på språkskole i to uker. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere med thaiene når vi er på marked eller skal kjøre tuk-tuk (en slags taxi). Som regel synes de det er veldig morsomt at vi prøver og ler hjertelig av oss og flokker seg gjerne rundt oss for å få med seg hva "farangene" (farang er ordet for utlending) prøver å si! Men vi gjør oss stadig forstått og er veldig glad for at kroppsspråket er noe alle forstår!

I dag har vi blitt presantert på skolen vi skal undervise på. Tror det kommer til å bli spennende! Vi fire i teamet skal ha en klasse hver,hver klasse har tretti elever. Vi skal lære de basic ting som hva de heter,hvor gamle de er,farger,kroppsdeler osv.Antrekket vi må undervise i er skjørt eller langbukse med bluse og hele sko! Vi så ut som gamle lærere hele gjengen i dag;-)Men vi gleder oss til å undervise og håper at ungene lærer noe av det og at de blir interesserte i å lære mer!

Les mer på Lise sin blog

Privilegium å være nordmann på Madagaskar!

2007-11-05T11:26:00.000+01:00

Madagaskar er eit fint land. Det er eit sant privilegie å væra nordmann her. I det same folk forstår at du er norsk, vert servicen og glimtet i auga, auka eit par tre hakk. For eksempel på flyplassen (dette burde jo vore skrive ned for leeenge sidan.. men det er rart med det). Det var rigga opp til skikkelig tollinspeksjon. All bagasje skulle opnast og vendast. Då det vart vår tur, spurte tollfyren om noko på fransk, kva veit eg ikkje, og eg ymta fram at eg nok berre kunne engelsk. "Were are you from?" spurte han, med morsk mine. Jo frå Norge, svara eg. Og som med eit knips forsvann den morske mina. Du har vel klær i sekken din du? spør han og visar tydeleg at klær er det ingen grunn til å undersøkje, før han visar oss velkomne inn i Madagaskar.
Ein annan ting, som eg tykjer er vel vert å feste seg med, er at mange gasserar smilar med tennene saman. Du bør prøva. Klem tennene sånn halv-hardt saman og lag eit så breidt smil som du klarer. Og slik smiler dei nesten heile tida..

Les mer på Ola sin blog

Første arbeidsuke i Brasil

2007-11-01T10:24:00.000+01:00

Lørdag var det full feiring for barna i kirken. Det var ett-års dagen til søndagsskolen, og dette ble feiret skikkelig med en Noahs Ark-dag. Sidney hadde laget noen skikkelig fine plakater av Noahs Ark + masker til søndagsskolebarna, som de brukte når de fremførte en sang om Noahs Ark. De var skikkelig flinke, og det var gøy å se på engasjementet både barn og voksne viste gjennom hele denne dagen. Etter skuespillet om Noahs Ark, var det tid for leker og mye annet. Vi hadde sekkeløp, innleid trampoline, hot-dog, brus, en stor og fin kake, gratis sukkerspinn m.m. Nam! Etter feiringen var det som vanlig en eller annen som inviterte på Churrhasco, Grillings. Jeg og Gunhild var om vanlig klar for det, og det blei en koselig kveld med nye venner her i Brasil.

Les mer på Elisabeth's blog

Greetings from Ulsteinvik

2007-11-01T10:20:00.000+01:00

This is my first work in Ustainvik.
Meeting with children at church..
นี่คือการทำงานชิ้นแรกของแนน เมื่อมาอยู่ที่ Ustainvik
สามัคคีธรรมร่วมกันกับเด็ก และก็ทำศิลปะร่วมกัน
ขอบคุณพระเจ้า รู้สึกสนุกดี เด็กๆทุกคนน่ารักมาก

Femmes pour la paix

2007-10-26T15:20:00.000+02:00

From Eline's blog:

It’s Saturday morning and Helene and I were getting ready to march in a parade together with Femmes pour la Paix (Women for peace)! A group of women started in Morocco and has been “walking” through West-African countries representing and working for peace. This Saturday they arrived Ngaoundéré. I was excited for the happening!

(.......)

All in all we were about 60 women marching through town (about 2 km) singing: “Nous marchons dans la lumiére de Dieu, nous marchons dans la lumiére de Dieu” (We are marching in the light of God, we are marching in the light of God).Memories from Norwegian 17th of Mai parades back in Norway came into me. Together with that and the special atmosphere and enthusiasm I saw in the women, made it hard to keep my eyes dry! It was amazing!

For every country the women had been in, they received a "banner" that they sewed together. Each banner had a story to tell, but I (with my French) didn't understand much of them!

Language training

2007-10-26T11:18:00.000+02:00

Miriam in Thailand says:

Sawatdee ka, Sabai dee mai? Khon chuu aray kha?"Hello, how are you? What's your name?" That is the conversation I have with our Thai teachers every morning. After that we sing a children song in Thai.We are learning and learning, and slowly some words are creeping into my brain. I now know the words to tell the Tuk tuk-driver(almost like a Taxi) where we are going. Wheter he understands me or not is another matter. The pronunciation of Thai is really difficult. Most of the time in class is used to repeat the words until we say them right.I am really glad we learn about things we need to know. Today we learned about poop and how to say that you are going to change diapers. Our teachers are not that good in English. We had a lot of fun when she tried to show us the meaning og the word poop. We also have a long list of other things it is wise to know when we are going to work with children. For example we learned to say sit down, stand up, be quiet, do you need to go to the toilet and have you washed your hands. I really hope and think I can use what I learn here.

Inki in Madagascar says:

Learning Malagasy is one interesting event. As my 5th language to learn, I must say that this seems like the one with the least variety of words. I mean, when almost every word starts with m, you’ve got to get confused. Mamy, mamo, mipetraka, manao, manasa, mianatra, mihinana, mahay, malala… Get one letter wrong, and you’ve got a totally different word. Today I really laid an egg. That’s at least what I told the housekeeper. “I’m pregnant, that’s why I didn’t eat all the potatoes.” Great. What I really meant was that I was full. Be voky and voky be are the same words just in the different order. Structure and place of the stress means everything in this idiom. The creativity of the people who formed this language can’t really be the best.Take the word because as an example. In Malagasy you can say it in 4 different ways, and have a look at the possibilities: fa, nefa, anefa, kanefa… I don’t think I have to tell you that we sometimes get confused and roar with laughter from time to time.

Førsteinntrykk fra Brasil

2007-10-22T21:53:00.000+02:00

Fra Elisabeth's blog:

Brasilianerne er fantastisk sosiale. Det kommer hele tiden folk på besøk, dess flere dess bedre. Utrolig koselig. En kveld hadde vi noen venner over på pizza. Lucelia lagde til. Det var utrolig koselig. Etter middagen satt vi i stuen og slappet av, da så ungene at jeg og Gunhild var veldig varme, derfor begynte de å vifte med puter for oss, slik at vi fikk ventilasjon. Det var veldig morsomt, og fantastisk deilig. Det viser litt av den omsorgen og gjestfriheten brasilianerne har, allerede fra de er små.

Bussene i Brasil er fantastiske! Jeg har sjelden klart å sove i buss før, men når jeg og Gunhild skulle reise 11 timer med buss fra Curitiba til Araçatuba, gikk det veldig bra. Tror nesten jeg sov hele veien, men hadde faktisk tatt en bilsyketabelett, så var kanskje derfor. Da vi ankom Araçatuba i 6 tiden om morgenen, møtte Lucelia og Silvia oss på bussstasjonen. De kjørte oss hjem til huset mitt, der vi spiste frokost og sov noen timer til. Jeg skal bo hos Lucelia og mannen, Wolker, under praksisoppholdet mitt her i Brasil.Huset deres er riktig nydelig, og vi har en katt og en hund. Flaks at jeg ikke er litt småredd for begge! Men de er skjønne da! Rommet mitt er nydelig, og heldigvis har jeg en vifte! Det er småvarmt her! Vi har enda ikke funnet ett termometer, men tror gradene på det minste er 30, og det er vell mens det regner. Men slapp av, i går fikk vi vite at den kalde tiden her i Araçatuba er over om 6 dager, og da blir det endelig varmt!

Fra Gunhild's blog:

Familien min her i Araçatuba er kjempe hyggelig. Jeg bor med en eldre dame, Dona Ordalina, og en misjonær som heter Silvia og som heldigvis kan litt engelsk! Dona Orda har 3 barn, som alle er gift, og 2 barnebarn. Ene datra og barnebarnet bor i Italia, men resten er til stadighet innom. De er utrolig morsomme, og har lært to ord av Marte (som bodde her i fjor) tjukk og ti på ti. Maten her er fantastisk! Vi spiser kjøtt dagen lang! :P Lørdagskveldene har de ”barbecue-fest”, med mange gode dressinger og MASSE godt kjøtt! Mange av brasilianerne har en ganske stor og god mage (det er der ordet tjukk kommer inn), noe jeg godt kan forstå ut fra maten de spiser. Den er rett og slett fantastisk!

En av jentene, tror jeg aldri har sett en lys jente før.. For da vi satt og ventet på at de skulle bli hentet, satt hun å tok meg på armen og i håret, kløp meg i skinnet og luktet på meg. Begynte først å le litt inni meg, men etter hvert var det litt skummelt! Heldigvis gjorde hun det ikke på fredagen.. På tirsdag skal vi til Casa Sinai, og det gleder jeg meg til! Ellers kan man vel si at vi har litt språkproblemer.. Det er kun 3 stk som kan engelsk, men vi prøver så godt som vi kan og kommunisere med de andre også. Tror vi kommer til å bo i ordboken de neste ukene, men merker at jeg kan flere og flere ord for hver dag som går..Selv om brasilianerne er utrolig kjærlige og alltid vil det beste for deg, klarer jeg enda ikke bli vant med all kyssing her. Man kysser når man møtes, og når man går. Man kysser til og med folk man aldri har sett før. Noen kysser bare i lufta og det er jeg vant med, men de våte kyssene er enda en liten utfordring.

First impressions from Cameroon

2007-10-18T14:28:00.000+02:00

From Eline's blog:

By looking out the car window, I felt I was watching a movie. So unreal! Even though it was dark outside, the streets were filled with people.
Me being bored trying to take some nice pictures out the window..
The next day, a taxi took us sight-sing around Yaoundé. Finally we got too se Cameroon in day light with our own eyes. It’s hard to describe what we saw when looking out, but this is something: This a normal sight in Cameroon. People selling food and things they carry on their head.. A part of a market..
What I was most excited about on our trip, was the train taking us from Yaoundé to Ngaoundéré.. We heard the journey could take everything from 12-27 hours, and you didn’t have much space during the trip. I can promise you that my first impression when I walked into the train was: CLAUSTROFOBIC! How could we put 4 people in here!! Luckily the fourth person never came, so the fourth bed was our storage place.. Helene sitting down fairly surprised by the space we have in our “room”.For every stop the train did, we could hear; banana banana banana eller l’eau, l’eau l’eau (water) outside the window.. Young children and adults were selling all kinds of things like you see in this picture. Gerd bought some bananas for breakfast..

Førsteinntrykk fra Madagaskar

2007-10-18T14:22:00.000+02:00

From Ola's blog:

På laurdag reiste me frå Antananarivo til Antsirabe.Turen gjekk rimeleg smertefritt, utanom litt vondt i knea. Her kostar det tjue kroner for ein busstur på over tre timar.Altså blir sjåføren betalt 300 kr, for over tre timar kjøretur. Lurer på kor mykje han sitt attmed når bensin og vegavgift og alt mogleg anna er betalt?Eg kan nesten ikkje tru at det berre er litt over ei veke sidan me forlot vårt dyre fedreland. Det føles som me har vore vekke i ein månad. Me har busett oss på ungdomssenteret. Kome i vane med å laga mat. Lært oss vegen til bussen og sentrum.Samt lært oss å hilsa på folk.Men å gli inn i mengda er nok eit litt stort prosjekt.Kor enn me går høyrer me heile tida: "Vazaha! Vazaha!" Anten frå ein unge som oppspilt og smilande oppfører si samfunnsplikt; å informera om at det er kvite langs vegen. Eller frå ei gamal kone, som snur seg så bylten på ryggen kan sjå, og kviskrar: "Vazahaa.." Ein må berre smila tilbake og seia: "Salama tompoko" (uttalast salama tompko), eller helst berre smila. For om du fyrst helsar på nokon, er det ingen ende på kor mykje det skal handhelsas og forteljast og høyrast og smilast. "Er det noko nytt?" som om du snakka med ein gamal bekjent. "Ånei, så de er ikkje franske." Ingen franskmenn på Madagaskarsnakkar noko anna enn fransk. "Undervisa i engelsk, på skular?" Osv.. osv...Veldig koseleg, men så går også dagen..Å væra kvit i Afrika er et bittert privilegie. Du blir utsatt for ein slags omvendt rasisme. Folk ser opp til deg (eller rettare sagt opp på deg, gjennomsnittshøgda her er ikkje 180...), og anten du vil det eller ei, må du sjå i auga at du faktisk er ein vazaha. Kvit og rik.At du er kvit betyr faktisk at du òg er rik. Eg kan kjepe så mykje mot det eg vil; ta buss i staden for taxi, gå i staden for å kjøra pouss-pouss, kjøpa mat på marknaden i staden for i vazaha-butikkane, laga mat og vaska klær sjølve; ikkje ha hushjelp. Uansett kvar eg kjem eller kva eg gjer så er og blir eg kvit og rik.Elles er alt vel. Me lærar språket sakte men sikkert. Visste du at 987.654.326 på gassisk vert uttala:Enina amby roapolo sy telonjato sy efatrarivo sy dimialina sy eninahetsy sy fito amby'nyvalopolo sy sivinjato tapitrisa. Så enkelt kan det nemlig seiast.

First Impressions from Laos

2007-10-18T14:15:00.000+02:00

Bjarte says:

Ok, now we're settled in at the sports center in Vientiane, Laos. The center is located some 6-7km outside the inner city of Vientiane.Life in Laos is relaxed and comfortable.(If you love bugs, that is) The streets are filled with mopeds and surprisingly new SUVs. However, there is a strange inconsistence between the traffic and the relaxed pace and atmosphere that the town has to offer. People in the streets are relaxed and have no rush, but the drivers are... Stupid? No wreckless is a better word. The sight of a big truck backing up and blocking the entire Luang Prabang Street(The city's main road) is no rarity. The mopeds have to yield to the cars and the cars has to yield to the bigger cars. You could say Lao traffic is social-darwinism at its finest. It seems like there are no rules for yielding at all. Yield when you feel like it. The most scary part of it all is that none of the other drivers seem to worry about crashing, or anything like that. I have the feeling none of them know the effect of a 60km/h crash on a moped.(With no helmet of course, and maybe even 2 or 3 persons riding along with you)

Førsteinntrykk fra Thailand

2007-10-06T11:25:00.000+02:00

Lise:
Folkene her borte er fine og smilende og vi føler oss godt mottat! I dag har vi vært på omvisning på NMS sitt kontor og spist lunch med Joke og kona hans. I morgen skal vi bort dit igjen på en bryllupssermoni,det gleder vi oss til!Ellers kryr det av løshunder her borte,og i trafikken finnes ingen regler! Når vi går forbi thaier på gata ser de på oss og smiler overrasket og det ser ut som de tenker:"never seen before"...Og hver gang vi prøver å si en av frasene vi har lært på thai begynner de å le.Ikke et veldig godt tegn for språkkunnskapene våre..!

Karin:
Hm. Å snu om døgnrytmen ble ikke så lett som jeg trodde. Nå sitter jeg i hvert fall her på hotellsengen min, burde sovet for lenge siden, men har i stedet lest Aftenbladet og Vårt Land. Men det går seg da til etter hvert.I dag har vi møtt Joke, kontaktpersonen vår, og andre som jobber for misjonen her. Vi spiste lunsj med Joke og kona hans, han bestilte "mai pek", altså ikke sterkt. Det viste seg å være helt ok krydret for min gane. Det er nydelig frukt, og jeg har spist guava for første gang siden Bangladesh. Nam!
På Lotus så jeg min første thai-transvesitt, en riktig pen dame med maskulin stemme og adamseple. Kommer nok til å se flere av dem etter hvert.

Miriam:
The taxies hear look very colourful. pink, green, blue ... Unfortenately the taxiedrivers don't speak English. Therefore we very quicly learnd to get someone to write down the street-names in Thai. This way we can show the Taxidriver were we are going.

Mixed feelings

2007-10-01T15:13:00.000+02:00

From Inki's blog:

Today I am feeling very tired and have mixed feelings. The past week has been quite emotional and tiring. We have had to say goodbye to our good friends at Hald, and I have not slept very much as an effort to be as social as possible when I have the chance... Now I'm at home and I have lots of preparations to do before the big journey in only 3 days. Not only preactical things, but also saying goodbye to friends and family here at home. I hardly have time to sleep, and when I try I'm so excited that I can't manage. And then I wake up too early!I would really appreciate it if you could pray especially-that I get to sleep so I feel fit when I leave Norway-that all the prepararations will go well and that I don't forget anything important-that the journey on Tuesday will be safe and smoothThank you so much! :)Next post on this blog will be written in Madagascar! I will start posting as soon as I get settled and get a chance to go on the Internet. In the meantime I want to say thank you to everyone who's praying for me and reading my blog. I will try to keep you updated as much as I can.

Inki and her teampartner Eline are preparing their teamwork:

Nye studenter og nye blogger

2007-08-28T12:53:00.000+02:00

Da er alle de 24 nye studentene på Team Nettverk på plass på Hald. De er i gang med nye blogger, og her kan du følge med hvordan de har det i tiden fremover!!

Se for en flott gjeng:

2007-06-17T15:14:00.001+02:00

AVSLUTNINGSFEST!

Torsdag 14. juni var det avslutningsfest på Hald Internasjonale Senter. Det var en flott fest og Team Nettverk bidrog selvfølgelig med eksotiske og morsomme innslag. Her kan du se noen av de i aksjon:

Innslag fra staben:

Og til slutt et bilde av hele kullet:

2007-05-31T15:24:00.000+02:00

Informasjonsarbeid i Lofoten!!

Vi er i gang med info arbeid, og i helgen gikk turen til Lofoten for meg og Anne-Lise!! Der skulle vi være i 3 dager og ha info arbeid på forskjellige steder; skole, bibelhelg, voksensamling og gudstjeneste. Vi hadde 3 kjempebra dager, bortsett fra en litt traumatisk flytur...

Flyturen fra Bodø til Leknes er en tur jeg sent kommer til å glemme, og fint kunne klart meg uten... Legg merke til sveisen...Tror du det blåser? Ja, det gjør det! Kuling faktisk, og vi skal om bord i et lite fly! Det var en lite koslig tur, som avslutet med en meget skjev landing, og et hyl av meg...

Dette er halve skolen, 1.-4. klasse! Med andre ord; en ganske liten skole...

Les mer

2007-04-04T15:19:00.000+02:00

TRO DET DEN SOM KAN!!! Av Marte i Brasil

Om ei uke forlater jeg varmen

Om ei uke forlater jeg venner

Om ei uke forlater jeg sykkelen min

Om ei uke forlater jeg min brasilianske familie

Om ei uke er rommet mitt tomt for Marte-ting

Om ei uke maa jeg si hade

Om ei uke graater jeg

Om ei uke ser jeg alle de jeg har blitt saa utrooolig glad i staa igjen paa busstasjonen

S U K K

Det er mange gleder som venter meg naar jeg kommer hjem, og det er ingen tvil om at jeg gleder meg til det.Men.Det er noe jeg forlater. Noe jeg aldri kan faa tilbake. Fellesskapet i kirka, min brasilianske mor, dager jeg sitter utenfor huset og tegner med Bea og Felipe, kvelder da familien er hos oss og spiser, leiking med barna i kirka, folelsen av at jeg tilhorer, smil fra folk som jeg vet er glade i meg, og som virkelig er glad for at jeg er her.Dette er vanskelig aa forlate, og det gjor hjemreisen veldig vanskelig og todelt.

S U K K..........

2007-04-03T13:26:00.000+02:00

PREMIÆRE PÅ MUSIKALEN I FANDRIANA, MADAGASKAR

Jess, nå er altså endelig musikalen ferdig - vi hadde framføring den 11. mars og det gikk BRA! Heldigvis. Puh, masse tress og i-siste-liten-øvinger den siste uka. Akkurat på detta prosjektet merka vi veldig godt den "afrikanske planlegginga" vi ble advart mot før vi dro ut. Vi starta med øvelser, som gode norske jenter, tidlig sånn at alle skulle få tid til å lære seg godt alle replikker, sanger og scener. Men kom det noen på øvelsene en måned før framføring?? eh.. nei. Jesus - altså hovedrollen kom. det var i grunn bare han som dukka opp også. hehe, men når det begynte å nærme seg, ja da kom jammen i meg alle sammen!! Så det var bra. De klarte til slutt å finne ut hvem som kom inn på scenen når, og når hver replikk skulle komme. (det var ikke alle som forstod de replikkene de hadde fått, da er det jo ikke så lett å få til å si det på riktig sted heller)Men alt i alt - detta var en super mulighet til å bli mye bedre kjent med elevene og vi fikk en helt annen kontakt enn den elev-lærer kontakten vi hadde før. Detta anbefales til de som skal til Fandriana neste år - gjør noe sammen med elevene på fritida! Vi fikk venner for livet i løpet av denna musikalen.Veldig morro, puh.. men mye stress! Absolutt en suksess!

Les mer på Hanne Liv sin blogg
Les mer på Ingelill sin blogg

2007-04-03T13:22:00.000+02:00

"KREATIVITET" I KAMERUN!?

Maternelle er en førskole, og ungene lærer å skrive tall og bokstaver. Maternelle er obligatorisk fra 5 år, hvis de begynner rett på barneskolen vil det bli vanskelig for barna å henge med. Temaet for mars er bursdag – l’anniversaire, og ungene lærer forskjellig med utgangspunkt i temaet. Deriblant tegning. En dag skulle de tegne et lys. Lærerinna tegna da nøye opp tavla hvordan et stearinlys ser ut, og forklarte hvordan de skulle gå fram. Først ei vertikal linje, så ei ny vertikal linje parallelt med den andre. Så er det en horisontal linje i kvar ende. Deretter en liten vertikal linje på toppen – veken -, før ein tegner flammen. Ungene var storfornøyd og fant fram småtavlene. Jeg og maitressen gikk da rundt og kontrollerte tegningene. Deriblant var det noen unger som glemte veken, eller plasserte den et heilt anna plass. Slikt må man være nøye med, ellers blir det ikke et skikkelig lys!I dag skulle ungene få fargelegge en kake. 5 – 6 unger i gangen fikk et ark med ei oppstensilert tegning av ei kake. Maitressen hadde da på forhånd vist hvordan og hvor man skulle fargelegge. Så kunne de tegne i vei! Ja, det vil si fargelegge kaka og toppen av kaka. Noen unger fargela kaketallerkenen(ja, faktisk!), noe de hadde fått TYDELIG beskjed om at de ikke skulle gjøre. Det er visse regler for hvordan man fargelegger, og de kan ikke brytes uten videre. Noen unger fargela utafor strekene også, sjøl om de visste veldig godt at det skulle man ikke gjøre.Fra mitt norske synspunkt var det undertrykking av barns kreativitet og en demper på tegnegleden til ungene. Men de var såre fornøyd de, med å tegne stearinlys etter oppskrift og fargelegging av kake, og viste stolt fram resultatet etterpå. Men jeg kan ikke nekte for at det er litt vittig at man gir treåringer reprimande fordi vedkommende tegna utafor streken!

Les mer

2007-04-02T11:12:00.000+02:00

this is the truck I travel with .......................

2007-04-02T10:47:00.000+02:00

this is the first in my life for travel with truck and the first time for driving the so big car (truck) from Grimstad to stavanger and stavanger to oslo . oh I have fun in the truck with my father.............har har ...............

2007-03-31T21:18:00.000+02:00

SALOME AND KHAMPHET IN GRIMSTAD

This is Gospel night last Friday. It was really nice perios!!!

Salom and I we have sang the songs for them and praise God together with Christianity there. Especially we have a worship learder from USA led us praise our Lord!

2007-03-31T21:08:00.000+02:00

This is my favorite winter sport!

2007-03-31T20:46:00.000+02:00

This is my house in Norway!

2007-03-28T14:15:00.000+02:00

RAFAELA IN BERGEN
Today I had my greatest day in Bergen... It is spring, can you believe? A weather around 15-16 celcius degrees, sun, and friends... Hicking is tirying but worthy...I was there with some friends of Laget... international people, by the way:3 Brazilians2 Germans1 Finnish1 Danish4 Norwegians...It was great... Really... Bergen is the most wounderful city in Norway... When we have sun!So, i thank Lord I am here...
Read more

2007-03-26T10:36:00.000+02:00

AVSKJED I BANGKOK

I dag var siste dag på Home of Praise og Immanuel. Det var trist, veldig trist. Det kom noen tårer for å si det sånn... Det er ikke gøy å tenke på at mange av disse kommer jeg aldri til å se igjen... Heldigvis har jeg mange bilder og gode minner som jeg kan tenke tilbake på! Det er rart å tenke på at denne hverdagen er over. Og at jeg mest sansynlig aldri vil få en slik hverdag igjen. Blide barnefjes, latter og lek, svette konstant, ikke skjønne noe, klemmer og trøsting, bli kalt pii NinAA!! ååå jeg kommer til å savne det så mye!! Men det er vel et godt tegn, det betyr i alle fall at jeg har hatt det bra!Her er hele gjengen på Home of Praise samla! Hver fredag var jeg sammen med disse herlige ungene hele dagen!

På Immanuel var det avslutning med foreldre og famile. Her sitter klassen min lina opp. De har øvd mange dager for å få alt perfekt. Hvordan de skal gå, hvordan de skal sitte, hvordan de skal ha håret, hvordan de skal vaie eller bukke, hvordan de skal ta imot beviset, hvor de skal stå osv. De sang også en sang og hele klassen spilte fiolin! Og en av guttene hadde jeg lært et bibelvers på engelsk som han skulle fremføre foran alle. Jeg følte meg som en stolt mor når han sto der oppe:) (og han klarte det flott!!)
Les mer

2007-03-23T11:11:00.000+01:00

Glimt fra sykehuset i Kamerun

Tok noen bilder på sykehuset en dag, mest fra barneavdelingen, og tror de viser ganske godt hvor annerledes helsesystemet er fra det norske!

Alle som blir lagt inn på sykehuset må ha med seg et familiemedlem eller fler som "vakt". Denne vakten hjelper til med stell, sørger for å betale sykehusoppholdet, kjøpe medisiner på apoteket, og gi mat til den syke, følge på do osv.... Mange ting helsepersonell i Norge vanligvis sørger for!

Damen i hvit uniformsjakke jobber på barneavdelingen i Ngaoundere. Nildet er tatt under morgenvisitten, der helsepersonellet går fra pasient til pasient, og finner ut hvordan ting går. Hun holder på carneten, det vil si en helsebok (brukes i stedet for journal) der alle opplysninger om helse står skrevet. Gitt behandling og medisiner/resepter skrives inn her, før pårørende må gå til en skranke, betale for behandlingen, og kjøpe nye medisiner, sprøyter og venfloner osv.Etter at medisinene er kjøpt, henger helsepersonellet opp intravenøs væske/medisiner, og skifter bandasjer +++

Selv de minste må legges inn for behandling av og til. Denne søte ungen tror jeg har malaria, en veldig vanlig sykdom her i Kamerun.

Les mer

2007-03-16T10:02:00.000+01:00

Hi...I have been in a camp this last 5 days. I was great. I got to know may people that really love the Lord, and really try to get to know him more and more...We have had much fun as well: snow fight, "gå på sky", drinks, shows...there was a lot of snow there. In one of the pictures down here, you can see we seated on the living room's sofas, and, behind us, a varanda full of snow! Great!Now, Bergen again! Me snakkes...

2007-03-08T09:49:00.000+01:00

CHRISC-cup i Kamerun "Championnat de foot de l’EELC 2007"

Det hele begynte med to nordmenn i dress og mørke solbriller på biltur rundt i N’gaoundere, på jakt etter EELCs mange prester og katekister. (EELC=L’église Evangélique Luthérienne au Cameroun). Vi informerte om menighetscupen og gav dem ansvaret for å gi beskjeden videre til ungdommen. Resultatet ble en fotballcup med til sammen 8 lag. 6 lag fra ulike menigheter i byen, og to CHRISC-grupper.
Etter avansement fra to jevnspilte grupper var det L’église Station som trakk det lengste strået i det dramatiske sluttspillet.Sluttspillet inneholdt både straffekonkurranse og høy temperatur blant både spillere og supportere!
Til sammen 15 kamper ble spilt i løpet av helga og to trøtte nordmenn ser tilbake på mye gøy.

Det juniorpregede L'eglise Station vant finalen 1-0 over L'eglise Burkina som hadde flere 1.divisjonsspillere.

Les mer

2007-03-05T11:02:00.000+01:00

BRASIL

D e tirsdag og ej og Marte e paa Casa Sinai og skal ha sportsaktiviteta med jentene der. Casa Sinai e en rehabiliteringsheim for unge jente. Evangelisk. Jentene laere om Jesus og Bibelen, og om livet generelt. Jentene e veldig gla i aa snakke, og syns tydelig d e stas at to norske jente kjem dit og snakka med dei. Sportsaktivitetane, derimot, e dei ikkje so veldig interessert i, so d blir lite av d dinna dagen. Naar dei opent fortel om sitt tidligere liv, blir ej ofte heilt stum. Ka skal an sei i slike situasjona?? Kor blir det av menneskeverdet og menneskerettighetane?? Et lite verdig liv for smaa jente. Ja, for naakken i d heile tatt! Ingen fortena et slikt liv!! Men uheldigvis so e d maange saanne unge jente i Brasil. Ja, en heil hau. Og i februar og karnevalstid e d ekstra ille. November e den maanen i Basil som he hogast fodselstal. Maange 14,15,16 aarige jenter som faer onga. 9 mnd etter karnevalet.....I Norske auge e Karneval fest og feiring. Masse glitter og stas og blie, lettkledde folk. Bak dinna fasaden ligg d so fryktelig masse meir. Masse overgrep, prostitusjon, dop, festing og fyll, tilbedig av forskjellige aander, pakt med djevelen, spiritistisme og ritualer fraa afrikanske reliligionar som f.eks makomba.E d rart dei evangelisk kristne i Brasil ikkje feira Karnevalet? E d rart dei tek avstand? E d rart at ej for paa en kristen konferanse i staden for aa benytte min livs sjanse til aa sjaa d berykta karnevalet?E d verdt d? spor ej mej. E den flotte fasaden, feststemninga og store,mektige danseshow virkeli verdt alt som skjer i bakgrunnen? Alle liva som blir odelagt? Alle menneska som blir undertrykt. Unge jente i prostitusjon. Maange som blir besatt av vonde aande+++ listaa e laaaaang....So neste gaang daakke hoyre eller ser naakke om karnevalsfeiringa i Brasil, so ber ej daakke om aa sende ei lita bonn opp til Gud for alle dei stakkars jentene, og andre ogsaa, som blir traakka paa og faer sitt liv odelagt i lopet av dinna festtida. For dei e d maange av!

Les mer

2007-02-26T17:28:00.000+01:00

LIVET SOM LÆRER I KAMERUN

Gikk fint i begynnelsen, men så sklei alt mer og mer ut. Noen måtte på do (og da må de gå, for ellers tisser de bare der de er), noen måtte drikke vatn, noen krangla, noen skrek, noen måtte heile tida ha nye kritt og noen var særs stolte over sine e’er. Når jeg er der ellers, bruker de å oppføre seg så fint! Jeg fikk tilslutt plassert alle sånn noenlunde på stolene, og da kom lærerinna; Angel og lurte på hvorfor de bråka så fælt. Tror jeg vet hvordan vikarlærerne som mister kontrollen over klasse føler det.. Men det gikk jo fint med litt assistanse, Angel fikk alle sammen til å legge seg ned for å sove litt.

I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve å leke ”rødt lys”, med ungene når de hadde matfriminutt. Her styrer nemlig ungene seg for det meste sjøl, de springer rundt og leker, mens lærerne sitter på stoler og ser på. For det første synes jeg det er litt kjedelig å sitte der i 1 time, og for det andre tenkte jeg det kunne vært fint for ungene. Så jeg tok med meg noen unger til en vegg, og tegna opp ei linje i grusen de skulle stille seg bak. Problemet er da at ALLE ungene lurer på hva den kvite lærerinna driver på med. De kommer da strømmende fra alle kanter og stiller seg i en ring rundt meg. Naturlig nok ødelegger det banen for de ungene som skal løpe fram og si rødt lys. Jeg prøver så å plassere alle barna bak linja, både ved å peke og demonstrere. Det funker ikke, men jeg får mangt et uutgrunnelig blikk fra dem. Deretter prøver jeg å skape en liten, rektangulær bane i barneflokken slik at de kan gå frem der. Dette skjønner de heller ikke, sjøl ikke med bevegelser og franske ord, så jeg løfter da noen barn ut av veien. Problemet er da kommer det noen nye.. Etter en stund bryter en gutt fornøyd ut; ” dere står jo i en firkant!” Det var ikke poenget, kjære deg! Etter noen usle forsøk, (og barna skjønner faktisk leken!) gir jeg litt opp og tar med meg noen til et anna sted. Men alle følger bare etter.. Da ga jeg opp. Det var verdt et forsøk!

Les mer

2007-02-22T12:15:00.000+01:00

FENGSELSBESØK PÅ MADAGASKAR

På fredag var vi på vårt andre fengselsbesøk. Grunnen til at vi får besøke fengsel er at vi kjenner godt Dr. Velo. Ho bor rett utanfor ungdomssenteret i Sabotsina Namehana. Dr. Velo jobber med eit hiv/aids prosjekt i fegsla på Madagaskar.
Det er en ganske tøff opplevelse å besøke gassiske fengsel. Her kan ein sjå langt etter menneskerettigheiter. Kvar fengselcelle har mellom 80- 100 personar. Dr. Velo forteller at det er ei lita luke oppe mot taket der ein kan trekke inn litt frisk luft. På natta blir lufta så dårlig i cella at fangane må gå på skift opp til luka for å få puste. Fangane får ein kasava om dagen, dette er ein litt potetaktig grønsak. Dersom ein ikkje har familie som kommer med mat kan ein rett og slett dø av sult i fengselet. På det første fengselsbesøket vi hadde fekk vi so vidt sett litt inne i eit fellesområde. Vi kunne sjå fangar ligge rundt rundt inne på område som såg halvdøde ut og det var utrulig fullt med folk. Etterpå kom det nokre fangar ut, dei var berre skinn og bein og virka heilt sløve i blikket.
Homofili er eit stort problem på fengsela på Madagaskar. Det er fangar i fengsla som har mykje pengar frå før. Dei kan kjøpe seg mat. Det er svært vanlig at dei rike fangane bruker en eller fleire av dei fattige som sex-slavar i mot at han forsørger dei med mat.
På fredag besøkte vi Madagaskars største fengsel. Det litt rett ved sentrum så folk såg ikkje så tynne ut her. Det er fordi det er lettare for vennar, slektningar eller frivillige hjelparar å komme med mat til fangane.
Dr. Velo gjer ein utrulig viktig jobb i fengsla på Madagaskar. Fangane setter utrulig stor pris på ho og respekterer henne høgt, dersom ho trenger noko hjelp ser vi at fleire fangar kommer ilande til for å hjelpe. Fleire kaller henne berre Mor.
Jobben hennar er som sagt å forske på Aids og å informere om aids i fengsla. Det som gjer at fangane setter så stor pris på henne er at ho møter alle med respekt og venneligheit. Ho har også skaffa dei bedre tilbud på fritidsaktiviteter.
På fredag arrangerte ho ein konkurranse i fengselet. Kvar avdeling fra fengselet stilte ein representant til ein spørrekonkuranse om aids. I tillegg hadde Dr. Velo skaffa godt musikkanlegg og mikrofonar. Det var mange som kom fram og spelte og sang. Det er faktisk ei ganske kjent gassisk gruppe som opptråtte, pga pengetrøbbel var heile gruppa i fengsel. Dette skjedde på ei slags sene i fengselsgården og det var utrulig mange fangar som satte utrulig stor pris på dette.
Trass i dei forferdelige forholda dei lever under så var dei fleste sangane som var sunget kristne lovsangar og alle sang med.
Veldig mange av dei som sitter i fengselet har vore inne i fleire år utan rettsak. Dei anar ikkje når rettsake kommer opp eller når dei kan få fri. Mens vi var i fengelet var det plutselig ein fangevoktar som ropte opp eit namn. Han sa dersom du kjenner denne fangen kan du fortelle han at han kan gå, han er fri. Vedkommande fange ante fortsatt ikkje at dette var dagen han skulle sleppe ut. Seinare når vi var på ei lita omvisning på fengselet møtte vi på fangen. Han hadde då fått på seg klær og var klar til forlate fengselet. Dette tærer sjølvsagt på psyka. Du veit ikkje om du vil sleppe ut i dag eller om ti år.
Forholda i dag er forferdlige, men det satses på å få opp forholda. Prosjektet som Dr. Velo er med på er eksempel på dette.
Les mer og se bilder

2007-02-17T13:46:00.000+01:00

HOME OG PRAISE, THAILAND

En ny uke er over... Vet jeg har sagt det før, men tida går sykt fort! Til tross for litt sykdom i thailand-teamet har det vært en veldig bra uke. Det må jo bare bli bra, med de nydelige ungene rundt seg!! Jeg trives veldig godt på jobb, selv om det også er litt tøft. Ungene kommer fra veldig fattige kår. Noen har foreldre med alkohol/narkotika problemer og noen bor hos besteforeldre fordi foreldrene ikke er i stand til å ta seg av de. Ungene trenger masse omsorg og kjærlighet, og det er det ikke vanskelig å gi de! Her kommer litt bilder fra Home of Praise og noen fra slummen rundt...

Disse tog skinnene går forbi Home of Praise, og det kommer faktisK tog der også noen ganger daglig! Og det er stas for ungene! Det er faktisk dagens høydepunkt! Når de hører tuuut fra toget, hyler alle og blir helt i hundre! Her har de stilt seg opp for å se!

Les mer