LIVET SOM LÆRER I KAMERUN


Gikk fint i begynnelsen, men så sklei alt mer og mer ut. Noen måtte på do (og da må de gå, for ellers tisser de bare der de er), noen måtte drikke vatn, noen krangla, noen skrek, noen måtte heile tida ha nye kritt og noen var særs stolte over sine e’er. Når jeg er der ellers, bruker de å oppføre seg så fint! Jeg fikk tilslutt plassert alle sånn noenlunde på stolene, og da kom lærerinna; Angel og lurte på hvorfor de bråka så fælt. Tror jeg vet hvordan vikarlærerne som mister kontrollen over klasse føler det.. Men det gikk jo fint med litt assistanse, Angel fikk alle sammen til å legge seg ned for å sove litt.




I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve å leke ”rødt lys”, med ungene når de hadde matfriminutt. Her styrer nemlig ungene seg for det meste sjøl, de springer rundt og leker, mens lærerne sitter på stoler og ser på. For det første synes jeg det er litt kjedelig å sitte der i 1 time, og for det andre tenkte jeg det kunne vært fint for ungene. Så jeg tok med meg noen unger til en vegg, og tegna opp ei linje i grusen de skulle stille seg bak. Problemet er da at ALLE ungene lurer på hva den kvite lærerinna driver på med. De kommer da strømmende fra alle kanter og stiller seg i en ring rundt meg. Naturlig nok ødelegger det banen for de ungene som skal løpe fram og si rødt lys. Jeg prøver så å plassere alle barna bak linja, både ved å peke og demonstrere. Det funker ikke, men jeg får mangt et uutgrunnelig blikk fra dem. Deretter prøver jeg å skape en liten, rektangulær bane i barneflokken slik at de kan gå frem der. Dette skjønner de heller ikke, sjøl ikke med bevegelser og franske ord, så jeg løfter da noen barn ut av veien. Problemet er da kommer det noen nye.. Etter en stund bryter en gutt fornøyd ut; ” dere står jo i en firkant!” Det var ikke poenget, kjære deg! Etter noen usle forsøk, (og barna skjønner faktisk leken!) gir jeg litt opp og tar med meg noen til et anna sted. Men alle følger bare etter.. Da ga jeg opp. Det var verdt et forsøk!



Les mer

FENGSELSBESØK PÅ MADAGASKAR

På fredag var vi på vårt andre fengselsbesøk. Grunnen til at vi får besøke fengsel er at vi kjenner godt Dr. Velo. Ho bor rett utanfor ungdomssenteret i Sabotsina Namehana. Dr. Velo jobber med eit hiv/aids prosjekt i fegsla på Madagaskar.
Det er en ganske tøff opplevelse å besøke gassiske fengsel. Her kan ein sjå langt etter menneskerettigheiter. Kvar fengselcelle har mellom 80- 100 personar. Dr. Velo forteller at det er ei lita luke oppe mot taket der ein kan trekke inn litt frisk luft. På natta blir lufta så dårlig i cella at fangane må gå på skift opp til luka for å få puste. Fangane får ein kasava om dagen, dette er ein litt potetaktig grønsak. Dersom ein ikkje har familie som kommer med mat kan ein rett og slett dø av sult i fengselet. På det første fengselsbesøket vi hadde fekk vi so vidt sett litt inne i eit fellesområde. Vi kunne sjå fangar ligge rundt rundt inne på område som såg halvdøde ut og det var utrulig fullt med folk. Etterpå kom det nokre fangar ut, dei var berre skinn og bein og virka heilt sløve i blikket.
Homofili er eit stort problem på fengsela på Madagaskar. Det er fangar i fengsla som har mykje pengar frå før. Dei kan kjøpe seg mat. Det er svært vanlig at dei rike fangane bruker en eller fleire av dei fattige som sex-slavar i mot at han forsørger dei med mat.
På fredag besøkte vi Madagaskars største fengsel. Det litt rett ved sentrum så folk såg ikkje så tynne ut her. Det er fordi det er lettare for vennar, slektningar eller frivillige hjelparar å komme med mat til fangane.
Dr. Velo gjer ein utrulig viktig jobb i fengsla på Madagaskar. Fangane setter utrulig stor pris på ho og respekterer henne høgt, dersom ho trenger noko hjelp ser vi at fleire fangar kommer ilande til for å hjelpe. Fleire kaller henne berre Mor.
Jobben hennar er som sagt å forske på Aids og å informere om aids i fengsla. Det som gjer at fangane setter så stor pris på henne er at ho møter alle med respekt og venneligheit. Ho har også skaffa dei bedre tilbud på fritidsaktiviteter.
På fredag arrangerte ho ein konkurranse i fengselet. Kvar avdeling fra fengselet stilte ein representant til ein spørrekonkuranse om aids. I tillegg hadde Dr. Velo skaffa godt musikkanlegg og mikrofonar. Det var mange som kom fram og spelte og sang. Det er faktisk ei ganske kjent gassisk gruppe som opptråtte, pga pengetrøbbel var heile gruppa i fengsel. Dette skjedde på ei slags sene i fengselsgården og det var utrulig mange fangar som satte utrulig stor pris på dette.
Trass i dei forferdelige forholda dei lever under så var dei fleste sangane som var sunget kristne lovsangar og alle sang med.
Veldig mange av dei som sitter i fengselet har vore inne i fleire år utan rettsak. Dei anar ikkje når rettsake kommer opp eller når dei kan få fri. Mens vi var i fengelet var det plutselig ein fangevoktar som ropte opp eit namn. Han sa dersom du kjenner denne fangen kan du fortelle han at han kan gå, han er fri. Vedkommande fange ante fortsatt ikkje at dette var dagen han skulle sleppe ut. Seinare når vi var på ei lita omvisning på fengselet møtte vi på fangen. Han hadde då fått på seg klær og var klar til forlate fengselet. Dette tærer sjølvsagt på psyka. Du veit ikkje om du vil sleppe ut i dag eller om ti år.
Forholda i dag er forferdlige, men det satses på å få opp forholda. Prosjektet som Dr. Velo er med på er eksempel på dette.
Les mer og se bilder

HOME OG PRAISE, THAILAND

En ny uke er over... Vet jeg har sagt det før, men tida går sykt fort! Til tross for litt sykdom i thailand-teamet har det vært en veldig bra uke. Det må jo bare bli bra, med de nydelige ungene rundt seg!! Jeg trives veldig godt på jobb, selv om det også er litt tøft. Ungene kommer fra veldig fattige kår. Noen har foreldre med alkohol/narkotika problemer og noen bor hos besteforeldre fordi foreldrene ikke er i stand til å ta seg av de. Ungene trenger masse omsorg og kjærlighet, og det er det ikke vanskelig å gi de! Her kommer litt bilder fra Home of Praise og noen fra slummen rundt...

Disse tog skinnene går forbi Home of Praise, og det kommer faktisK tog der også noen ganger daglig! Og det er stas for ungene! Det er faktisk dagens høydepunkt! Når de hører tuuut fra toget, hyler alle og blir helt i hundre! Her har de stilt seg opp for å se!

Les mer

GREETINGS FROM BERGEN

Hi, people... I am sorry that I haven't posted anything lately... But I was busy and lazy... But I am going to try to be a nicer girl!Just some pictures to keep my blog quite organized... ehehe...Me and Kamphet, a very nice guy from Hald, in our FARWEL party... His mobile was always ringing during the classes, and this is a good reason to have this picture here, isn't it?

Now I am in Bergen, once more... The ciy was in a very beautiful snow time when I arrived. Maybe to welcome me? hehehe...
We were sliding down Fløyant with that cars (akebrette) ... Very nice, funny, and painful (when we were falling down... heheheh... but it is OK!)

Read more

IMMANUEL DAGHJEM, THAILAND

Her kommer rett og slett noen bilder fra Immanuel Daghjem, hvor jeg jobber tre formiddager i uken! Til sammen er det ca 90 unger på daghjemmet, i min klasse er det 17 elver på 6 og 7 år. Dette er de eldste på daghjemmet. Herlige unger! Mine arbeidsoppgaver er å ha litt engelskundervisning med de hver dag, og ellers er det egentlig bare å være der å leke med de! Selv om språksituasjonen fremdeles er litt vanskelig, går det veldig greit! Og hvor mange er det som får applaus og stooore glis når de entrer rommet om morgenen!? Det gjør i alle fall jeg!

Les mer og se flere bilder