Øyvin:
Datoen skriv 30.10.2008, U2 har konsert i laptop’en, mangoen ligg i klor og det er på dagen 4 veke sidan eg vakna opp til min fyrste morgon i Madagaskar. Klokka er 09:16 og eg har allereie vore våken i 5 timar takka være mi nye vekkjarklokke, Anders And. Anders And er forresten ei 2-3 veker gammel and som eg uheldigvis kjøpte på veg heim frå byen i går. Han snakkar ikkje norsk, likar ikkje mango, et sin egen drit og trur dagen startar klokka 4. Bortsett frå dette er han utrulig søt, ustabil og feit.
Sidan siste blogg innlegg har eg; nesten lært meg å lage brød, spist usakelige mengdar ris, funne ut at eg ikkje er allergisk mot mango tatt igjen for 3 år med mangosølibat, bomma på basket korga i 90% av mine seriøse forsøk på å treffa, lært meg litt gassisk, sett; fattigdom, glede, nedbør, sol, ei gravferd der den døde blei frakta på taket av bussen, gamle bilar, nye bilar, store bilar og små bilar, små ungar som gret, gamle menn uten sko på beina og ubeskrivelig takknemmelighet for det ein har.
Men tilbake til overskrifta. Gassisk. Et afrikansk språk, bygd utan struktur og logiske forklaringar. Så lett men likevel så ufattelig komplisert. Eg har bygd min egen teori om at språket blei laga på same måten som nye hus vert laga blant dei som fortsatt tviheldt på naturreligionar og kultur; Først sitt menna seg saman og drikk og kosar seg. Etter eit par timar med sulling, tilaltelse frå forfedre og utallige liter med brennevin går dei i gang med bærebjelkane for så å bygge seg oppover, bortover eller kor det no enn går i den tilstanden dei no er i. At samme framgangsmåten blir brukt når det gjeldt språket veit eg ikkje, men eg vil påstå at det er både bevis og argument for dette i grammatikken og andre finurlege finessar i det gassiske språket.
Les mer
Jens Jørund:
Forrige uke blei det reine bondegården her, da vi gikk til anskaffelse av en søt liten andunge hver. Jeg døpte min Moses (eller Mosesy på gassisk, tror jeg), siden den blei redda fra ei pappkurv i veien. De fire andungene, Moses, Ingolf, Anders og Jakob hadde også selskap av Arnhilds «stygge andunge», kyllingen Magda, som etter planen skal vokse opp og tro den er ei and. Så blei Ingrids Peter rabbit, og Øyvinds (unnskyld at jeg sier det) tafatte katt Daniel lagt til gården. Katten fungerer ikke ennå; vi viste den musa som bor på kjøkkenet vårt, og tror egentlig katten var mer redd en musa. Den kommer seg vel etterhvert. Dessuten kan vi jo skryte av at vi er typisk gassiske når vi holder et par dyr på sida av det vi ellers driver med, selv om kjæledyra kanskje ikke kan kalles matauk.Hva skal jeg si om Moses; at det var gøy så lenge den varte, kanskje – mitt første forsøk på å ta vare på et kjæledyr gikk vel egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt. Natt til i dag blei den trampa ihjel av Peter the killerrabbit. Huff, den hadde det vel bra mens den levde, håper jeg inderlig. De andre endene og Magda lever iallefall fortsatt, i det fine buret vi har lagd dem, så får vi se om jeg gjør et nytt forsøk eller ikke.
Les mer
Arnhild:
I går var den første skikkelige arbeidsdagen min. Staden heiter Faravoitra, og er eit senter for halv-kriminelle jenter (jenter som har kome litt feil ut). Dei kan ha naska, stjelt, eller bare gjort noko dumt som foreldra meinte at dei trong straff for. Det er på ein måte som eit barnefengsel for jenter. Her går dei på skule og har aktiviteter, men dei har ikkje lov til å gå ut (utenom på den lille uteplassen dei har).Dagen begynte med at eg og Jens Jørund, som eg arbeider med der, måtte streve oss opp ein 2 km lang oppoverbakke i steikende sol. God begynnelse! På dette stadiet kunne eg ikkje forstå kva eg hadde begitt meg ut på, men då me kom fram til staden me skulle arbeide vart me godt mottekne med smil og takk. Det er utruleg som dei set pris på litt utlending-hjelp. Først snakka me litt med rektoren, og etterpå begynte timen. Første tiden hadde dei handverk. Dei fletta korger, og me fekk og vera med å prøva. Ei av jentene lærte meg det, så nå kan eg flette korg! :) Kjempe gildt! Dessuten fekk eg litt meir sjølvtillit då dei sa at mi korg var finere enn Jens Jørund si:P Det var litt vanskeleg å kommunisere ettersom eg ikkje kan språket heilt, men de er gode å snakke seint og tydeleg, så me kan forstå. Så eg fekk i alle fall snakka litt, men eg håper at det går lettere etter kvart.Etter korg-flettinga hadde eg og Jens Jørund forberedt nokre leikar for å verta kjende. Først hadde me avis-leiken for å lera nokon av namna. Det hjalp litt, nå kan eg i alle fall 5 namn av 30. Namnet mitt var derimot litt for vanskeleg for dei å uttale, så etter å ha gjennteke namnet mitt ein del gonger, så måtte eg ta til takke med å verta kalla Arn-hell. Etterpå var det eigentleg meininga å leike katt og mus, men på grunn av språkvanskar, så vart det etter kvart laga ein ny leik som minna litt og “2 mann i vinden”. Men det verka som om alle koste seg, og eg synes eigentleg at den nye leiken var mykje gildare enn den som det var meininga me skulle leika. Det var ein god første arbeidsdag, og eg trur at det kjem til å verte ein kjekk stad å arbeide!
Les mer
Ingrid:
Working places:Behororika, a center for young women and teeage girls who want to be housmaids etc. We will teach them basic hygiene, some dishes and some handcraft. Faravohitra, an institution for under age girls who's done som minor crimes or who are just being punished by their parents for doing something wrong. Doesn't sound very nice to me. I feel sorry for them but it's probably better than going to jail anyway.ILOFAV, a women's centre where women learn how to cook, some english and computer skills, handcraft, etc. Øyvin and i will start working there after ChristmasCBN (Club de la Bonne Novelle). This organization works with sone institutions for under aged boys who have done some minor crime, drug addicts, etc. Akama, a school for deaf children and teenagers.
(....)
So yesterday was my first workingday for real. English Club is also work, but still a bit different. Anyway, we were all at Akama, the deaf school. While Øyvin and Jens Jørund had sports with the oldest students Arnhild and I were with the youngest. We made paper cards (you fold and cut paper, glue it to another paper and fold it like a card. Then when you open it it's like a face with a mouth. Very fun!;) ). This was a great success and the children are so lovley! We had three different classes, one hour in each group.. The fact that we didn't have to worry about our malagacy skills was also quite good. Though the reason why in it self is bad. But we had a really great time and I'm really looking forward to next thursday when we're working there again. It's a pity we're only working there once a week.After eating some wierd, and quite bad malagacy food (no offence, but it was some kind of mashed leafs, cooked. And rice, of course. And some meat. The leafs were not very good, and they were the main dish) we went back home to Sab-Nam. At 17.30 we were let in to the living room to have our presentation about leadership and youth in Norway. This presentation was supposed to last for quite a while and how to teach about leadership without really any experience? This was a dilemma for me. But we did well all of us, talking in english with Daniel translating everything. It was really touching that these people, the board of the FKTLM wanted us to teach them about leadership, aks us for advices and help.After the presentation, at the end of the meeting, it suddenly became a huge foto session with us «vazaha»s. My smily-muscels were quite exhausted afterwards and acctually hurt a bit. But it's nice to be appriciated so much. The malagacy people are so nice.
Read more
klokka 3 for å gå bort til kirka, vente i en time og så frese avgårde i en miniminibuss. Denne bussen ligna ikke noe på bussene til Curitiba eller Aracatuba og var ganske så trang for en lang og muskuløs nordmann. Dette stoppet likevel ikke meg og etter 4-5 timer som inneholdt mye åpent terreng, vondt i knærne, og en fantastisk soloppgang var vi ungdommene fra kirka i Aracatuba framme på leirstedet Acanorte. Jeg kledde av meg bussen og gikk en god frokost i møte.Lørdagen inneholdt mye spising og 4 møter, og endelig: volleyball! Dette spillet som går ut på å få en ball over et nett og ned i bakken på den andre siden er en av mine yndlingssporter og jeg har ikke spilt det siden jeg forlot Norge. Det var som om et tomt rom ble fylt et sted inni meg når jeg fikk puttet den ballen ned på andre siden av nettet igjen. Det er rart hvordan sport gjør en glad.
har da sett "Take on me" med Aha så jeg hadde funnet meg et passende kostyme synes jeg. Da vi kom til festen ble vi spurt om ikke vi kunne gå og vise oss foran alle. Det var 25 andre som også skulle. Vi tenkte at jo det kan vi sikkert, linselus som vi er, og ble med. Det viste seg så at det ikke bare var å vise seg og så gå ut igjen. Dette var catwalk-opplegg og det holdt ikke å gå en gang. Til slutt kom jentene og guttene inn hver for seg, og vinneren ble kåret ved hjelp av applaus og jury. Til min og alle andres store overraskelse (Not!) tok Hanne glatt seieren foran 170 hylende ungdommer. Undertegnede sitter igjen med en god 3. plass, som bare er rett og rimelig synes jeg. Dette går rett på CV'n!
Innlegg
