Min største velsignelse her i Laos

Tekst og foto: Eirik Austeng, Team Nettverk Laos




Å være i Laos er den største opplevelsen og erfaringen hittil i livet. Jeg får oppleve å leve hjemmefra for første gangen i livet. Jeg får spise masse god og sterk mat. Jeg får jobbe med bra unger. Jeg får jobbe med Deth`s foreldre (Deth er fra Laos, og er elev ved Hald). Jeg får jobbe og bo med Kristian/Bonlai, partneren min her i laos. Jeg får gå i en veldig god kirke. Jeg får oppleve fattigdom på nært hold. Jeg får snart se NMS (Norsk misjonselskap) og kirka sine prosjekter i Nord-Laos. Men størst av alle, jeg får leve og være venner med det Laotiske folket.
De er enkelt sagt, fantastiske. Hvor enn du går, møter du et smil. De er ydmyke. De er utrolig hjelpfulle og snille, og dette er bare noen få av deres mange kvaliteter.


Her er en historie som bekrefter kvaliteten av det laotiske folket:En fredag var jeg invitert i en bryllup i kirka. Det var for øvrig det femte bryllupet mitt her. Som alltid var det dugnad med rydding og vasking, og jeg gjorde min del i oppvaska. Jeg la fra meg kamerabaggen min på noen bord, litt ute av syne. I baggen hadde jeg kameraet mitt (nikon D40), pass, litt penger, førerkort og visakort. Da jeg var ferdig med oppvasken og skulle dra hjem, var baggen borte, og alt med den. Bare å slappe av, baggen ble funnet dagen etter, og ingenting var borte. Noen unger i kirka hadde lekt seg litt, og faren til den ene ungen hadde tatt med seg baggen hjem. Det som er poenget er hvordan folka i kirka hjalp meg. Jeg har aldri vært borti maken til hjelpsomhet. Jeg begynte jo å lete etter baggen, og før fem minutter var gått, så var alle som var igjen i kirka, i gang med å lete. Mange ringte til venner de visste hadde vært i bryllupet, selv om klokken nærmet seg halv tolv. Vi fant ingenting ,og før vi gav oss med letingen samlet vi alle til bønn, og jeg dro hjem med rådet om å stole på Gud. På veien hjem fikk jeg tre telefoner fra folk i kirka som sa hvor lei seg de var, at de håpet på det beste, og at de skulle be. Da var klokken passert midnatt. Dagen etter fikk jeg tilbake kameraet, og mange mennesker kom bort til meg, og sa hvor glade de var på mine vegne, at de hadde bedt masse, og at de takket Gud.
Måten det laotiske folket støttet meg i det som kan regnes som en ganske kjedelig episode, viser meg kvaliteten av folket. Og kvaliteten, det er av det beste!