Greetings from Ulsteinvik

This is my first work in Ustainvik.
Meeting with children at church..
นี่คือการทำงานชิ้นแรกของแนน เมื่อมาอยู่ที่ Ustainvik
สามัคคีธรรมร่วมกันกับเด็ก และก็ทำศิลปะร่วมกัน
ขอบคุณพระเจ้า รู้สึกสนุกดี เด็กๆทุกคนน่ารักมาก

Read more about Nen's work in Ulsteinvik

Femmes pour la paix

From Eline's blog:

It’s Saturday morning and Helene and I were getting ready to march in a parade together with Femmes pour la Paix (Women for peace)! A group of women started in Morocco and has been “walking” through West-African countries representing and working for peace. This Saturday they arrived Ngaoundéré. I was excited for the happening!

(.......)

All in all we were about 60 women marching through town (about 2 km) singing: “Nous marchons dans la lumiére de Dieu, nous marchons dans la lumiére de Dieu” (We are marching in the light of God, we are marching in the light of God).Memories from Norwegian 17th of Mai parades back in Norway came into me. Together with that and the special atmosphere and enthusiasm I saw in the women, made it hard to keep my eyes dry! It was amazing!

For every country the women had been in, they received a "banner" that they sewed together. Each banner had a story to tell, but I (with my French) didn't understand much of them!

Language training

Miriam in Thailand says:

Sawatdee ka, Sabai dee mai? Khon chuu aray kha?"Hello, how are you? What's your name?" That is the conversation I have with our Thai teachers every morning. After that we sing a children song in Thai.We are learning and learning, and slowly some words are creeping into my brain. I now know the words to tell the Tuk tuk-driver(almost like a Taxi) where we are going. Wheter he understands me or not is another matter. The pronunciation of Thai is really difficult. Most of the time in class is used to repeat the words until we say them right.I am really glad we learn about things we need to know. Today we learned about poop and how to say that you are going to change diapers. Our teachers are not that good in English. We had a lot of fun when she tried to show us the meaning og the word poop. We also have a long list of other things it is wise to know when we are going to work with children. For example we learned to say sit down, stand up, be quiet, do you need to go to the toilet and have you washed your hands. I really hope and think I can use what I learn here.


Inki in Madagascar says:

Learning Malagasy is one interesting event. As my 5th language to learn, I must say that this seems like the one with the least variety of words. I mean, when almost every word starts with m, you’ve got to get confused. Mamy, mamo, mipetraka, manao, manasa, mianatra, mihinana, mahay, malala… Get one letter wrong, and you’ve got a totally different word. Today I really laid an egg. That’s at least what I told the housekeeper. “I’m pregnant, that’s why I didn’t eat all the potatoes.” Great. What I really meant was that I was full. Be voky and voky be are the same words just in the different order. Structure and place of the stress means everything in this idiom. The creativity of the people who formed this language can’t really be the best.Take the word because as an example. In Malagasy you can say it in 4 different ways, and have a look at the possibilities: fa, nefa, anefa, kanefa… I don’t think I have to tell you that we sometimes get confused and roar with laughter from time to time.

Førsteinntrykk fra Brasil

Fra Elisabeth's blog:

Brasilianerne er fantastisk sosiale. Det kommer hele tiden folk på besøk, dess flere dess bedre. Utrolig koselig. En kveld hadde vi noen venner over på pizza. Lucelia lagde til. Det var utrolig koselig. Etter middagen satt vi i stuen og slappet av, da så ungene at jeg og Gunhild var veldig varme, derfor begynte de å vifte med puter for oss, slik at vi fikk ventilasjon. Det var veldig morsomt, og fantastisk deilig. Det viser litt av den omsorgen og gjestfriheten brasilianerne har, allerede fra de er små.

Bussene i Brasil er fantastiske! Jeg har sjelden klart å sove i buss før, men når jeg og Gunhild skulle reise 11 timer med buss fra Curitiba til Araçatuba, gikk det veldig bra. Tror nesten jeg sov hele veien, men hadde faktisk tatt en bilsyketabelett, så var kanskje derfor. Da vi ankom Araçatuba i 6 tiden om morgenen, møtte Lucelia og Silvia oss på bussstasjonen. De kjørte oss hjem til huset mitt, der vi spiste frokost og sov noen timer til. Jeg skal bo hos Lucelia og mannen, Wolker, under praksisoppholdet mitt her i Brasil.Huset deres er riktig nydelig, og vi har en katt og en hund. Flaks at jeg ikke er litt småredd for begge! Men de er skjønne da! Rommet mitt er nydelig, og heldigvis har jeg en vifte! Det er småvarmt her! Vi har enda ikke funnet ett termometer, men tror gradene på det minste er 30, og det er vell mens det regner. Men slapp av, i går fikk vi vite at den kalde tiden her i Araçatuba er over om 6 dager, og da blir det endelig varmt!

Fra Gunhild's blog:

Familien min her i Araçatuba er kjempe hyggelig. Jeg bor med en eldre dame, Dona Ordalina, og en misjonær som heter Silvia og som heldigvis kan litt engelsk! Dona Orda har 3 barn, som alle er gift, og 2 barnebarn. Ene datra og barnebarnet bor i Italia, men resten er til stadighet innom. De er utrolig morsomme, og har lært to ord av Marte (som bodde her i fjor) tjukk og ti på ti. Maten her er fantastisk! Vi spiser kjøtt dagen lang! :P Lørdagskveldene har de ”barbecue-fest”, med mange gode dressinger og MASSE godt kjøtt! Mange av brasilianerne har en ganske stor og god mage (det er der ordet tjukk kommer inn), noe jeg godt kan forstå ut fra maten de spiser. Den er rett og slett fantastisk!

En av jentene, tror jeg aldri har sett en lys jente før.. For da vi satt og ventet på at de skulle bli hentet, satt hun å tok meg på armen og i håret, kløp meg i skinnet og luktet på meg. Begynte først å le litt inni meg, men etter hvert var det litt skummelt! Heldigvis gjorde hun det ikke på fredagen.. På tirsdag skal vi til Casa Sinai, og det gleder jeg meg til! Ellers kan man vel si at vi har litt språkproblemer.. Det er kun 3 stk som kan engelsk, men vi prøver så godt som vi kan og kommunisere med de andre også. Tror vi kommer til å bo i ordboken de neste ukene, men merker at jeg kan flere og flere ord for hver dag som går..Selv om brasilianerne er utrolig kjærlige og alltid vil det beste for deg, klarer jeg enda ikke bli vant med all kyssing her. Man kysser når man møtes, og når man går. Man kysser til og med folk man aldri har sett før. Noen kysser bare i lufta og det er jeg vant med, men de våte kyssene er enda en liten utfordring.

First impressions from Cameroon

From Eline's blog:

By looking out the car window, I felt I was watching a movie. So unreal! Even though it was dark outside, the streets were filled with people.
Me being bored trying to take some nice pictures out the window..
The next day, a taxi took us sight-sing around Yaoundé. Finally we got too se Cameroon in day light with our own eyes. It’s hard to describe what we saw when looking out, but this is something: This a normal sight in Cameroon. People selling food and things they carry on their head.. A part of a market..
What I was most excited about on our trip, was the train taking us from Yaoundé to Ngaoundéré.. We heard the journey could take everything from 12-27 hours, and you didn’t have much space during the trip. I can promise you that my first impression when I walked into the train was: CLAUSTROFOBIC! How could we put 4 people in here!! Luckily the fourth person never came, so the fourth bed was our storage place.. Helene sitting down fairly surprised by the space we have in our “room”.For every stop the train did, we could hear; banana banana banana eller l’eau, l’eau l’eau (water) outside the window.. Young children and adults were selling all kinds of things like you see in this picture. Gerd bought some bananas for breakfast..

Førsteinntrykk fra Madagaskar

From Ola's blog:

På laurdag reiste me frå Antananarivo til Antsirabe.Turen gjekk rimeleg smertefritt, utanom litt vondt i knea. Her kostar det tjue kroner for ein busstur på over tre timar.Altså blir sjåføren betalt 300 kr, for over tre timar kjøretur. Lurer på kor mykje han sitt attmed når bensin og vegavgift og alt mogleg anna er betalt?Eg kan nesten ikkje tru at det berre er litt over ei veke sidan me forlot vårt dyre fedreland. Det føles som me har vore vekke i ein månad. Me har busett oss på ungdomssenteret. Kome i vane med å laga mat. Lært oss vegen til bussen og sentrum.Samt lært oss å hilsa på folk.Men å gli inn i mengda er nok eit litt stort prosjekt.Kor enn me går høyrer me heile tida: "Vazaha! Vazaha!" Anten frå ein unge som oppspilt og smilande oppfører si samfunnsplikt; å informera om at det er kvite langs vegen. Eller frå ei gamal kone, som snur seg så bylten på ryggen kan sjå, og kviskrar: "Vazahaa.." Ein må berre smila tilbake og seia: "Salama tompoko" (uttalast salama tompko), eller helst berre smila. For om du fyrst helsar på nokon, er det ingen ende på kor mykje det skal handhelsas og forteljast og høyrast og smilast. "Er det noko nytt?" som om du snakka med ein gamal bekjent. "Ånei, så de er ikkje franske." Ingen franskmenn på Madagaskarsnakkar noko anna enn fransk. "Undervisa i engelsk, på skular?" Osv.. osv...Veldig koseleg, men så går også dagen..Å væra kvit i Afrika er et bittert privilegie. Du blir utsatt for ein slags omvendt rasisme. Folk ser opp til deg (eller rettare sagt opp på deg, gjennomsnittshøgda her er ikkje 180...), og anten du vil det eller ei, må du sjå i auga at du faktisk er ein vazaha. Kvit og rik.At du er kvit betyr faktisk at du òg er rik. Eg kan kjepe så mykje mot det eg vil; ta buss i staden for taxi, gå i staden for å kjøra pouss-pouss, kjøpa mat på marknaden i staden for i vazaha-butikkane, laga mat og vaska klær sjølve; ikkje ha hushjelp. Uansett kvar eg kjem eller kva eg gjer så er og blir eg kvit og rik.Elles er alt vel. Me lærar språket sakte men sikkert. Visste du at 987.654.326 på gassisk vert uttala:Enina amby roapolo sy telonjato sy efatrarivo sy dimialina sy eninahetsy sy fito amby'nyvalopolo sy sivinjato tapitrisa. Så enkelt kan det nemlig seiast.

First Impressions from Laos

Bjarte says:

Ok, now we're settled in at the sports center in Vientiane, Laos. The center is located some 6-7km outside the inner city of Vientiane.Life in Laos is relaxed and comfortable.(If you love bugs, that is) The streets are filled with mopeds and surprisingly new SUVs. However, there is a strange inconsistence between the traffic and the relaxed pace and atmosphere that the town has to offer. People in the streets are relaxed and have no rush, but the drivers are... Stupid? No wreckless is a better word. The sight of a big truck backing up and blocking the entire Luang Prabang Street(The city's main road) is no rarity. The mopeds have to yield to the cars and the cars has to yield to the bigger cars. You could say Lao traffic is social-darwinism at its finest. It seems like there are no rules for yielding at all. Yield when you feel like it. The most scary part of it all is that none of the other drivers seem to worry about crashing, or anything like that. I have the feeling none of them know the effect of a 60km/h crash on a moped.(With no helmet of course, and maybe even 2 or 3 persons riding along with you)

Førsteinntrykk fra Thailand

Lise:
Folkene her borte er fine og smilende og vi føler oss godt mottat! I dag har vi vært på omvisning på NMS sitt kontor og spist lunch med Joke og kona hans. I morgen skal vi bort dit igjen på en bryllupssermoni,det gleder vi oss til!Ellers kryr det av løshunder her borte,og i trafikken finnes ingen regler! Når vi går forbi thaier på gata ser de på oss og smiler overrasket og det ser ut som de tenker:"never seen before"...Og hver gang vi prøver å si en av frasene vi har lært på thai begynner de å le.Ikke et veldig godt tegn for språkkunnskapene våre..!

Karin:
Hm. Å snu om døgnrytmen ble ikke så lett som jeg trodde. Nå sitter jeg i hvert fall her på hotellsengen min, burde sovet for lenge siden, men har i stedet lest Aftenbladet og Vårt Land. Men det går seg da til etter hvert.I dag har vi møtt Joke, kontaktpersonen vår, og andre som jobber for misjonen her. Vi spiste lunsj med Joke og kona hans, han bestilte "mai pek", altså ikke sterkt. Det viste seg å være helt ok krydret for min gane. Det er nydelig frukt, og jeg har spist guava for første gang siden Bangladesh. Nam!
På Lotus så jeg min første thai-transvesitt, en riktig pen dame med maskulin stemme og adamseple. Kommer nok til å se flere av dem etter hvert.

Miriam:
The taxies hear look very colourful. pink, green, blue ... Unfortenately the taxiedrivers don't speak English. Therefore we very quicly learnd to get someone to write down the street-names in Thai. This way we can show the Taxidriver were we are going.

Mixed feelings

From Inki's blog:

Today I am feeling very tired and have mixed feelings. The past week has been quite emotional and tiring. We have had to say goodbye to our good friends at Hald, and I have not slept very much as an effort to be as social as possible when I have the chance... Now I'm at home and I have lots of preparations to do before the big journey in only 3 days. Not only preactical things, but also saying goodbye to friends and family here at home. I hardly have time to sleep, and when I try I'm so excited that I can't manage. And then I wake up too early!I would really appreciate it if you could pray especially-that I get to sleep so I feel fit when I leave Norway-that all the prepararations will go well and that I don't forget anything important-that the journey on Tuesday will be safe and smoothThank you so much! :)Next post on this blog will be written in Madagascar! I will start posting as soon as I get settled and get a chance to go on the Internet. In the meantime I want to say thank you to everyone who's praying for me and reading my blog. I will try to keep you updated as much as I can.

Inki and her teampartner Eline are preparing their teamwork:

Nye studenter og nye blogger

Da er alle de 24 nye studentene på Team Nettverk på plass på Hald. De er i gang med nye blogger, og her kan du følge med hvordan de har det i tiden fremover!!

Se for en flott gjeng:

AVSLUTNINGSFEST!

Torsdag 14. juni var det avslutningsfest på Hald Internasjonale Senter. Det var en flott fest og Team Nettverk bidrog selvfølgelig med eksotiske og morsomme innslag. Her kan du se noen av de i aksjon:





Innslag fra staben:


Og til slutt et bilde av hele kullet:

Informasjonsarbeid i Lofoten!!


Vi er i gang med info arbeid, og i helgen gikk turen til Lofoten for meg og Anne-Lise!! Der skulle vi være i 3 dager og ha info arbeid på forskjellige steder; skole, bibelhelg, voksensamling og gudstjeneste. Vi hadde 3 kjempebra dager, bortsett fra en litt traumatisk flytur...


Flyturen fra Bodø til Leknes er en tur jeg sent kommer til å glemme, og fint kunne klart meg uten... Legg merke til sveisen...Tror du det blåser? Ja, det gjør det! Kuling faktisk, og vi skal om bord i et lite fly! Det var en lite koslig tur, som avslutet med en meget skjev landing, og et hyl av meg...



Dette er halve skolen, 1.-4. klasse! Med andre ord; en ganske liten skole...



Les mer

TRO DET DEN SOM KAN!!! Av Marte i Brasil

Om ei uke forlater jeg varmen

Om ei uke forlater jeg venner

Om ei uke forlater jeg sykkelen min

Om ei uke forlater jeg min brasilianske familie

Om ei uke er rommet mitt tomt for Marte-ting

Om ei uke maa jeg si hade

Om ei uke graater jeg

Om ei uke ser jeg alle de jeg har blitt saa utrooolig glad i staa igjen paa busstasjonen

S U K K

Det er mange gleder som venter meg naar jeg kommer hjem, og det er ingen tvil om at jeg gleder meg til det.Men.Det er noe jeg forlater. Noe jeg aldri kan faa tilbake. Fellesskapet i kirka, min brasilianske mor, dager jeg sitter utenfor huset og tegner med Bea og Felipe, kvelder da familien er hos oss og spiser, leiking med barna i kirka, folelsen av at jeg tilhorer, smil fra folk som jeg vet er glade i meg, og som virkelig er glad for at jeg er her.Dette er vanskelig aa forlate, og det gjor hjemreisen veldig vanskelig og todelt.

S U K K..........

PREMIÆRE PÅ MUSIKALEN I FANDRIANA, MADAGASKAR




Jess, nå er altså endelig musikalen ferdig - vi hadde framføring den 11. mars og det gikk BRA! Heldigvis. Puh, masse tress og i-siste-liten-øvinger den siste uka. Akkurat på detta prosjektet merka vi veldig godt den "afrikanske planlegginga" vi ble advart mot før vi dro ut. Vi starta med øvelser, som gode norske jenter, tidlig sånn at alle skulle få tid til å lære seg godt alle replikker, sanger og scener. Men kom det noen på øvelsene en måned før framføring?? eh.. nei. Jesus - altså hovedrollen kom. det var i grunn bare han som dukka opp også. hehe, men når det begynte å nærme seg, ja da kom jammen i meg alle sammen!! Så det var bra. De klarte til slutt å finne ut hvem som kom inn på scenen når, og når hver replikk skulle komme. (det var ikke alle som forstod de replikkene de hadde fått, da er det jo ikke så lett å få til å si det på riktig sted heller)Men alt i alt - detta var en super mulighet til å bli mye bedre kjent med elevene og vi fikk en helt annen kontakt enn den elev-lærer kontakten vi hadde før. Detta anbefales til de som skal til Fandriana neste år - gjør noe sammen med elevene på fritida! Vi fikk venner for livet i løpet av denna musikalen.Veldig morro, puh.. men mye stress! Absolutt en suksess!

Les mer på Hanne Liv sin blogg
Les mer på Ingelill sin blogg

"KREATIVITET" I KAMERUN!?

Maternelle er en førskole, og ungene lærer å skrive tall og bokstaver. Maternelle er obligatorisk fra 5 år, hvis de begynner rett på barneskolen vil det bli vanskelig for barna å henge med. Temaet for mars er bursdag – l’anniversaire, og ungene lærer forskjellig med utgangspunkt i temaet. Deriblant tegning. En dag skulle de tegne et lys. Lærerinna tegna da nøye opp tavla hvordan et stearinlys ser ut, og forklarte hvordan de skulle gå fram. Først ei vertikal linje, så ei ny vertikal linje parallelt med den andre. Så er det en horisontal linje i kvar ende. Deretter en liten vertikal linje på toppen – veken -, før ein tegner flammen. Ungene var storfornøyd og fant fram småtavlene. Jeg og maitressen gikk da rundt og kontrollerte tegningene. Deriblant var det noen unger som glemte veken, eller plasserte den et heilt anna plass. Slikt må man være nøye med, ellers blir det ikke et skikkelig lys!I dag skulle ungene få fargelegge en kake. 5 – 6 unger i gangen fikk et ark med ei oppstensilert tegning av ei kake. Maitressen hadde da på forhånd vist hvordan og hvor man skulle fargelegge. Så kunne de tegne i vei! Ja, det vil si fargelegge kaka og toppen av kaka. Noen unger fargela kaketallerkenen(ja, faktisk!), noe de hadde fått TYDELIG beskjed om at de ikke skulle gjøre. Det er visse regler for hvordan man fargelegger, og de kan ikke brytes uten videre. Noen unger fargela utafor strekene også, sjøl om de visste veldig godt at det skulle man ikke gjøre.Fra mitt norske synspunkt var det undertrykking av barns kreativitet og en demper på tegnegleden til ungene. Men de var såre fornøyd de, med å tegne stearinlys etter oppskrift og fargelegging av kake, og viste stolt fram resultatet etterpå. Men jeg kan ikke nekte for at det er litt vittig at man gir treåringer reprimande fordi vedkommende tegna utafor streken!

Les mer

this is the truck I travel with .......................

this is the first in my life for travel with truck and the first time for driving the so big car (truck) from Grimstad to stavanger and stavanger to oslo . oh I have fun in the truck with my father.............har har ...............

SALOME AND KHAMPHET IN GRIMSTAD

This is Gospel night last Friday. It was really nice perios!!!

Salom and I we have sang the songs for them and praise God together with Christianity there. Especially we have a worship learder from USA led us praise our Lord!

This is my favorite winter sport!

This is my house in Norway!

RAFAELA IN BERGEN
Today I had my greatest day in Bergen... It is spring, can you believe? A weather around 15-16 celcius degrees, sun, and friends... Hicking is tirying but worthy...I was there with some friends of Laget... international people, by the way:3 Brazilians2 Germans1 Finnish1 Danish4 Norwegians...It was great... Really... Bergen is the most wounderful city in Norway... When we have sun!So, i thank Lord I am here...
Read more

AVSKJED I BANGKOK

I dag var siste dag på Home of Praise og Immanuel. Det var trist, veldig trist. Det kom noen tårer for å si det sånn... Det er ikke gøy å tenke på at mange av disse kommer jeg aldri til å se igjen... Heldigvis har jeg mange bilder og gode minner som jeg kan tenke tilbake på! Det er rart å tenke på at denne hverdagen er over. Og at jeg mest sansynlig aldri vil få en slik hverdag igjen. Blide barnefjes, latter og lek, svette konstant, ikke skjønne noe, klemmer og trøsting, bli kalt pii NinAA!! ååå jeg kommer til å savne det så mye!! Men det er vel et godt tegn, det betyr i alle fall at jeg har hatt det bra!Her er hele gjengen på Home of Praise samla! Hver fredag var jeg sammen med disse herlige ungene hele dagen!




På Immanuel var det avslutning med foreldre og famile. Her sitter klassen min lina opp. De har øvd mange dager for å få alt perfekt. Hvordan de skal gå, hvordan de skal sitte, hvordan de skal ha håret, hvordan de skal vaie eller bukke, hvordan de skal ta imot beviset, hvor de skal stå osv. De sang også en sang og hele klassen spilte fiolin! Og en av guttene hadde jeg lært et bibelvers på engelsk som han skulle fremføre foran alle. Jeg følte meg som en stolt mor når han sto der oppe:) (og han klarte det flott!!)
Les mer

Glimt fra sykehuset i Kamerun

Tok noen bilder på sykehuset en dag, mest fra barneavdelingen, og tror de viser ganske godt hvor annerledes helsesystemet er fra det norske!

Alle som blir lagt inn på sykehuset må ha med seg et familiemedlem eller fler som "vakt". Denne vakten hjelper til med stell, sørger for å betale sykehusoppholdet, kjøpe medisiner på apoteket, og gi mat til den syke, følge på do osv.... Mange ting helsepersonell i Norge vanligvis sørger for!

Damen i hvit uniformsjakke jobber på barneavdelingen i Ngaoundere. Nildet er tatt under morgenvisitten, der helsepersonellet går fra pasient til pasient, og finner ut hvordan ting går. Hun holder på carneten, det vil si en helsebok (brukes i stedet for journal) der alle opplysninger om helse står skrevet. Gitt behandling og medisiner/resepter skrives inn her, før pårørende må gå til en skranke, betale for behandlingen, og kjøpe nye medisiner, sprøyter og venfloner osv.Etter at medisinene er kjøpt, henger helsepersonellet opp intravenøs væske/medisiner, og skifter bandasjer +++

Selv de minste må legges inn for behandling av og til. Denne søte ungen tror jeg har malaria, en veldig vanlig sykdom her i Kamerun.


Les mer

Hi...I have been in a camp this last 5 days. I was great. I got to know may people that really love the Lord, and really try to get to know him more and more...We have had much fun as well: snow fight, "gå på sky", drinks, shows...there was a lot of snow there. In one of the pictures down here, you can see we seated on the living room's sofas, and, behind us, a varanda full of snow! Great!Now, Bergen again! Me snakkes...

Read more

CHRISC-cup i Kamerun "Championnat de foot de l’EELC 2007"

Det hele begynte med to nordmenn i dress og mørke solbriller på biltur rundt i N’gaoundere, på jakt etter EELCs mange prester og katekister. (EELC=L’église Evangélique Luthérienne au Cameroun). Vi informerte om menighetscupen og gav dem ansvaret for å gi beskjeden videre til ungdommen. Resultatet ble en fotballcup med til sammen 8 lag. 6 lag fra ulike menigheter i byen, og to CHRISC-grupper.
Etter avansement fra to jevnspilte grupper var det L’église Station som trakk det lengste strået i det dramatiske sluttspillet.Sluttspillet inneholdt både straffekonkurranse og høy temperatur blant både spillere og supportere!
Til sammen 15 kamper ble spilt i løpet av helga og to trøtte nordmenn ser tilbake på mye gøy.

Det juniorpregede L'eglise Station vant finalen 1-0 over L'eglise Burkina som hadde flere 1.divisjonsspillere.

Les mer

BRASIL

D e tirsdag og ej og Marte e paa Casa Sinai og skal ha sportsaktiviteta med jentene der. Casa Sinai e en rehabiliteringsheim for unge jente. Evangelisk. Jentene laere om Jesus og Bibelen, og om livet generelt. Jentene e veldig gla i aa snakke, og syns tydelig d e stas at to norske jente kjem dit og snakka med dei. Sportsaktivitetane, derimot, e dei ikkje so veldig interessert i, so d blir lite av d dinna dagen. Naar dei opent fortel om sitt tidligere liv, blir ej ofte heilt stum. Ka skal an sei i slike situasjona?? Kor blir det av menneskeverdet og menneskerettighetane?? Et lite verdig liv for smaa jente. Ja, for naakken i d heile tatt! Ingen fortena et slikt liv!! Men uheldigvis so e d maange saanne unge jente i Brasil. Ja, en heil hau. Og i februar og karnevalstid e d ekstra ille. November e den maanen i Basil som he hogast fodselstal. Maange 14,15,16 aarige jenter som faer onga. 9 mnd etter karnevalet.....I Norske auge e Karneval fest og feiring. Masse glitter og stas og blie, lettkledde folk. Bak dinna fasaden ligg d so fryktelig masse meir. Masse overgrep, prostitusjon, dop, festing og fyll, tilbedig av forskjellige aander, pakt med djevelen, spiritistisme og ritualer fraa afrikanske reliligionar som f.eks makomba.E d rart dei evangelisk kristne i Brasil ikkje feira Karnevalet? E d rart dei tek avstand? E d rart at ej for paa en kristen konferanse i staden for aa benytte min livs sjanse til aa sjaa d berykta karnevalet?E d verdt d? spor ej mej. E den flotte fasaden, feststemninga og store,mektige danseshow virkeli verdt alt som skjer i bakgrunnen? Alle liva som blir odelagt? Alle menneska som blir undertrykt. Unge jente i prostitusjon. Maange som blir besatt av vonde aande+++ listaa e laaaaang....So neste gaang daakke hoyre eller ser naakke om karnevalsfeiringa i Brasil, so ber ej daakke om aa sende ei lita bonn opp til Gud for alle dei stakkars jentene, og andre ogsaa, som blir traakka paa og faer sitt liv odelagt i lopet av dinna festtida. For dei e d maange av!

Les mer

LIVET SOM LÆRER I KAMERUN


Gikk fint i begynnelsen, men så sklei alt mer og mer ut. Noen måtte på do (og da må de gå, for ellers tisser de bare der de er), noen måtte drikke vatn, noen krangla, noen skrek, noen måtte heile tida ha nye kritt og noen var særs stolte over sine e’er. Når jeg er der ellers, bruker de å oppføre seg så fint! Jeg fikk tilslutt plassert alle sånn noenlunde på stolene, og da kom lærerinna; Angel og lurte på hvorfor de bråka så fælt. Tror jeg vet hvordan vikarlærerne som mister kontrollen over klasse føler det.. Men det gikk jo fint med litt assistanse, Angel fikk alle sammen til å legge seg ned for å sove litt.




I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve å leke ”rødt lys”, med ungene når de hadde matfriminutt. Her styrer nemlig ungene seg for det meste sjøl, de springer rundt og leker, mens lærerne sitter på stoler og ser på. For det første synes jeg det er litt kjedelig å sitte der i 1 time, og for det andre tenkte jeg det kunne vært fint for ungene. Så jeg tok med meg noen unger til en vegg, og tegna opp ei linje i grusen de skulle stille seg bak. Problemet er da at ALLE ungene lurer på hva den kvite lærerinna driver på med. De kommer da strømmende fra alle kanter og stiller seg i en ring rundt meg. Naturlig nok ødelegger det banen for de ungene som skal løpe fram og si rødt lys. Jeg prøver så å plassere alle barna bak linja, både ved å peke og demonstrere. Det funker ikke, men jeg får mangt et uutgrunnelig blikk fra dem. Deretter prøver jeg å skape en liten, rektangulær bane i barneflokken slik at de kan gå frem der. Dette skjønner de heller ikke, sjøl ikke med bevegelser og franske ord, så jeg løfter da noen barn ut av veien. Problemet er da kommer det noen nye.. Etter en stund bryter en gutt fornøyd ut; ” dere står jo i en firkant!” Det var ikke poenget, kjære deg! Etter noen usle forsøk, (og barna skjønner faktisk leken!) gir jeg litt opp og tar med meg noen til et anna sted. Men alle følger bare etter.. Da ga jeg opp. Det var verdt et forsøk!



Les mer

FENGSELSBESØK PÅ MADAGASKAR

På fredag var vi på vårt andre fengselsbesøk. Grunnen til at vi får besøke fengsel er at vi kjenner godt Dr. Velo. Ho bor rett utanfor ungdomssenteret i Sabotsina Namehana. Dr. Velo jobber med eit hiv/aids prosjekt i fegsla på Madagaskar.
Det er en ganske tøff opplevelse å besøke gassiske fengsel. Her kan ein sjå langt etter menneskerettigheiter. Kvar fengselcelle har mellom 80- 100 personar. Dr. Velo forteller at det er ei lita luke oppe mot taket der ein kan trekke inn litt frisk luft. På natta blir lufta så dårlig i cella at fangane må gå på skift opp til luka for å få puste. Fangane får ein kasava om dagen, dette er ein litt potetaktig grønsak. Dersom ein ikkje har familie som kommer med mat kan ein rett og slett dø av sult i fengselet. På det første fengselsbesøket vi hadde fekk vi so vidt sett litt inne i eit fellesområde. Vi kunne sjå fangar ligge rundt rundt inne på område som såg halvdøde ut og det var utrulig fullt med folk. Etterpå kom det nokre fangar ut, dei var berre skinn og bein og virka heilt sløve i blikket.
Homofili er eit stort problem på fengsela på Madagaskar. Det er fangar i fengsla som har mykje pengar frå før. Dei kan kjøpe seg mat. Det er svært vanlig at dei rike fangane bruker en eller fleire av dei fattige som sex-slavar i mot at han forsørger dei med mat.
På fredag besøkte vi Madagaskars største fengsel. Det litt rett ved sentrum så folk såg ikkje så tynne ut her. Det er fordi det er lettare for vennar, slektningar eller frivillige hjelparar å komme med mat til fangane.
Dr. Velo gjer ein utrulig viktig jobb i fengsla på Madagaskar. Fangane setter utrulig stor pris på ho og respekterer henne høgt, dersom ho trenger noko hjelp ser vi at fleire fangar kommer ilande til for å hjelpe. Fleire kaller henne berre Mor.
Jobben hennar er som sagt å forske på Aids og å informere om aids i fengsla. Det som gjer at fangane setter så stor pris på henne er at ho møter alle med respekt og venneligheit. Ho har også skaffa dei bedre tilbud på fritidsaktiviteter.
På fredag arrangerte ho ein konkurranse i fengselet. Kvar avdeling fra fengselet stilte ein representant til ein spørrekonkuranse om aids. I tillegg hadde Dr. Velo skaffa godt musikkanlegg og mikrofonar. Det var mange som kom fram og spelte og sang. Det er faktisk ei ganske kjent gassisk gruppe som opptråtte, pga pengetrøbbel var heile gruppa i fengsel. Dette skjedde på ei slags sene i fengselsgården og det var utrulig mange fangar som satte utrulig stor pris på dette.
Trass i dei forferdelige forholda dei lever under så var dei fleste sangane som var sunget kristne lovsangar og alle sang med.
Veldig mange av dei som sitter i fengselet har vore inne i fleire år utan rettsak. Dei anar ikkje når rettsake kommer opp eller når dei kan få fri. Mens vi var i fengelet var det plutselig ein fangevoktar som ropte opp eit namn. Han sa dersom du kjenner denne fangen kan du fortelle han at han kan gå, han er fri. Vedkommande fange ante fortsatt ikkje at dette var dagen han skulle sleppe ut. Seinare når vi var på ei lita omvisning på fengselet møtte vi på fangen. Han hadde då fått på seg klær og var klar til forlate fengselet. Dette tærer sjølvsagt på psyka. Du veit ikkje om du vil sleppe ut i dag eller om ti år.
Forholda i dag er forferdlige, men det satses på å få opp forholda. Prosjektet som Dr. Velo er med på er eksempel på dette.
Les mer og se bilder

HOME OG PRAISE, THAILAND

En ny uke er over... Vet jeg har sagt det før, men tida går sykt fort! Til tross for litt sykdom i thailand-teamet har det vært en veldig bra uke. Det må jo bare bli bra, med de nydelige ungene rundt seg!! Jeg trives veldig godt på jobb, selv om det også er litt tøft. Ungene kommer fra veldig fattige kår. Noen har foreldre med alkohol/narkotika problemer og noen bor hos besteforeldre fordi foreldrene ikke er i stand til å ta seg av de. Ungene trenger masse omsorg og kjærlighet, og det er det ikke vanskelig å gi de! Her kommer litt bilder fra Home of Praise og noen fra slummen rundt...

Disse tog skinnene går forbi Home of Praise, og det kommer faktisK tog der også noen ganger daglig! Og det er stas for ungene! Det er faktisk dagens høydepunkt! Når de hører tuuut fra toget, hyler alle og blir helt i hundre! Her har de stilt seg opp for å se!

Les mer

GREETINGS FROM BERGEN

Hi, people... I am sorry that I haven't posted anything lately... But I was busy and lazy... But I am going to try to be a nicer girl!Just some pictures to keep my blog quite organized... ehehe...Me and Kamphet, a very nice guy from Hald, in our FARWEL party... His mobile was always ringing during the classes, and this is a good reason to have this picture here, isn't it?

Now I am in Bergen, once more... The ciy was in a very beautiful snow time when I arrived. Maybe to welcome me? hehehe...
We were sliding down Fløyant with that cars (akebrette) ... Very nice, funny, and painful (when we were falling down... heheheh... but it is OK!)

Read more

IMMANUEL DAGHJEM, THAILAND

Her kommer rett og slett noen bilder fra Immanuel Daghjem, hvor jeg jobber tre formiddager i uken! Til sammen er det ca 90 unger på daghjemmet, i min klasse er det 17 elver på 6 og 7 år. Dette er de eldste på daghjemmet. Herlige unger! Mine arbeidsoppgaver er å ha litt engelskundervisning med de hver dag, og ellers er det egentlig bare å være der å leke med de! Selv om språksituasjonen fremdeles er litt vanskelig, går det veldig greit! Og hvor mange er det som får applaus og stooore glis når de entrer rommet om morgenen!? Det gjør i alle fall jeg!

Les mer og se flere bilder