Bryllup i Thailand

Tidligere Team Nettverk-deltaker Cherry fra Thailand har giftet seg i helgen, og Silje og Else Karin var heldige å være gjester.

Silje skriver:

Jeg var veldig spent på hvordan thai bryllup kom til å være, og den største forskjellen jeg merket mellom thailandske og norske bryllup er gjestfriheten. I Norge ber vi bare de aller nærmeste, er ikke alltid man har plass til hele familien enn gang. For å gi et eks på hvor godt brudeparret kjente gjestene sine kan jeg fortelle at da de kom til vårt bord (vi satt med noen finske voluntører) for å takke oss for at vi kom, spurte de oss: "hvem av dere er norske og hvem er finske!"Jeg digger gjestfriheten her i Thailand, alle er velkomne!Det var veldig flott, masse mat og masse folk som det var gøy og treffe igjen.Festen varte i ca 2 timer, litt rart for oss norske og tusle hjemmover kl 20.00.Men siden bryllupskaka ble starta på, og underholdning og taler holdt på, mens vi spiste middag var det ikke rart det gikk fort!

Les mer

Else Karin skriver:

Silje og eg tok på oss kjole, og gjekk den fem minutts lange turen til ELCT. Fyrst var det sjølvsagt viing i kyrkja der. Vi skjønte ikkje så mykje av preika, for den var jo på Thai, naturlegvis. Men Anne Brit, misjonær, tolka til oss, og den handla om at det er viktig i eit ekteskap å kunne be om tilgjeving. Eg tenkte "Ja, det er jo viktig!" Men her i Thailand er det meir enn berre viktig. Mannen er på ein måte "over" kvinna, så det er nedverdigande for ein mann å be kona si om tilgjeving. Difor er det veldig flott at ein prest kan seie at, ja, det skadar ikkje.Etter viinga var det sjølvsagt fotosession. Så var det litt trommeslåing og roping, medan brudeparet gjekk bort til staden der maten var. Då var mange av gjestane allereie begynt å forsyne seg for andre gong. Vi fann oss nokre kjentfolk, og satte oss ned med dei og åt. Medan vi åt, var det heile tida underhaldning frå scena; song, dans, taler og liknandde. Då vi var ferdige å ete, vart vi sitjande og prate, og fylgje med på det som skjedde på scena. Eg hadde lagt merke til at det heile tida var blitt fleire og fleire tome bord, men eg tenkte at folk berre bevegde seg litt rundt om på området i staden for å sitje i ro heile tida. Då klokka var sju merka eg at folk faktisk reiste heim att. Då var nemleg halvparten av borda tome, og ryddemannskapet var begynt å rydde opp. Vi drygde ei stund til, men klokka åtte var det berre dei nærmaste venene og familien igjen, og brudeparet, sjølvsagt, så då skjønte vi at det var på tide å reise, sidan vi ikkje akkurat var av dei nærmaste til brudeparet.Sjølv om vi reiste heim så tidleg, var det altså eit veldig kjekt bryllaup! Vi fekk møtt ein del folk vi ikkje har sett på lenge, og det var veldig kjekt! Og vi fekk sjå vår ven Ink frå Hald, på video frå Noreg. Med hue på hovudet og Thailandsk flagg i bakgrunnen.

Les mer

Henning i Brasil skriver:

I helga har vi vært på leir! Det var jo kjempegøy! Natt til lørdag var det opp og hoppe klokka 3 for å gå bort til kirka, vente i en time og så frese avgårde i en miniminibuss. Denne bussen ligna ikke noe på bussene til Curitiba eller Aracatuba og var ganske så trang for en lang og muskuløs nordmann. Dette stoppet likevel ikke meg og etter 4-5 timer som inneholdt mye åpent terreng, vondt i knærne, og en fantastisk soloppgang var vi ungdommene fra kirka i Aracatuba framme på leirstedet Acanorte. Jeg kledde av meg bussen og gikk en god frokost i møte.Lørdagen inneholdt mye spising og 4 møter, og endelig: volleyball! Dette spillet som går ut på å få en ball over et nett og ned i bakken på den andre siden er en av mine yndlingssporter og jeg har ikke spilt det siden jeg forlot Norge. Det var som om et tomt rom ble fylt et sted inni meg når jeg fikk puttet den ballen ned på andre siden av nettet igjen. Det er rart hvordan sport gjør en glad.

På kvelden var det fest med 80-tallet som tema. Jeg kan ikke så altfor mye om 80-tallet, men har da sett "Take on me" med Aha så jeg hadde funnet meg et passende kostyme synes jeg. Da vi kom til festen ble vi spurt om ikke vi kunne gå og vise oss foran alle. Det var 25 andre som også skulle. Vi tenkte at jo det kan vi sikkert, linselus som vi er, og ble med. Det viste seg så at det ikke bare var å vise seg og så gå ut igjen. Dette var catwalk-opplegg og det holdt ikke å gå en gang. Til slutt kom jentene og guttene inn hver for seg, og vinneren ble kåret ved hjelp av applaus og jury. Til min og alle andres store overraskelse (Not!) tok Hanne glatt seieren foran 170 hylende ungdommer. Undertegnede sitter igjen med en god 3. plass, som bare er rett og rimelig synes jeg. Dette går rett på CV'n!

(....)

Leiren var kort, men veldig bra. Vi reiste tilbake til Aracatuba kl 13 på søndag. Møtene var mange og gode. Bra lovsang, tale og bønn. Mange ble rørt av Gud og selv om vi ikke forsto alt som ble sagt og sunget følte vi den gode stemninga og så at ting skjedde. Gud er levende blant mange unge her. Det er godt å se.

Les mer

Klippe plenen

Silje i Thailand skriver:
Første dag på jobb på nådehjemmet i går. Et hjem for gravide enslige jenter, som blir utstøtt fra familien, fordi de blir gravide utenfor ekteskap. I de fleste tilfelller stikker også gutten av, når de får høre om graviditeten, og plutselig står jenta helt alene.

Vi skal undervise engelsk til dem, men i går var vi der bare for å observere. Jeg spurte en av damene, om det var noe jeg kunne hjelpe til med. Hun smilte og fant fram en gressklipper.

I Norge kan det være slit og måtte klippe plenen om sommeren. Da kan du tenke deg åssen det er i Thailand, med sommer hele året, og nå har det i tillegg vært regntid og ferie, så gresset hadde grodd, for å si det sånn! Noen steder rakk gresset helt til knærne mine. Så da jeg stod der med gressklipperen i hånda og skuet utover "utfordringen" tenkte jeg, "jeg skulle ikke spurt om de trengte hjelp til noe!!" Men så tenkte jeg meg om engang til. Gresset måtte jo klippes og sosialarbeeiderne her kan jo snakke thai, og det er viktigere at de snakker med jentene enn jeg, så hvem skulle klippe plenen, sosial arbeiderne, en gravid jente i 8. mnd, eller meg???

svaret ble ganske enkelt. plutselig fløy jeg bortover , fram og tilbake. Ja jeg fikk rett og slett energi av å kjenne at det jeg gjorde, var viktig. Jeg hjalp dem.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg var farang (hvit), eller at jeg gikk der og smilte fra øre ti øre, men plutselig stoppa en forbipasserende mann, og heia og klappa på meg. Det gjorde det bare enda mer sterkere, jeg gjorde noe nyttig.

Video about Team Nettverk

Video about Team Nettverk, enjoy:

New from Madagascar

Øyvin:
Datoen skriv 30.10.2008, U2 har konsert i laptop’en, mangoen ligg i klor og det er på dagen 4 veke sidan eg vakna opp til min fyrste morgon i Madagaskar. Klokka er 09:16 og eg har allereie vore våken i 5 timar takka være mi nye vekkjarklokke, Anders And. Anders And er forresten ei 2-3 veker gammel and som eg uheldigvis kjøpte på veg heim frå byen i går. Han snakkar ikkje norsk, likar ikkje mango, et sin egen drit og trur dagen startar klokka 4. Bortsett frå dette er han utrulig søt, ustabil og feit.
Sidan siste blogg innlegg har eg; nesten lært meg å lage brød, spist usakelige mengdar ris, funne ut at eg ikkje er allergisk mot mango  tatt igjen for 3 år med mangosølibat, bomma på basket korga i 90% av mine seriøse forsøk på å treffa, lært meg litt gassisk, sett; fattigdom, glede, nedbør, sol, ei gravferd der den døde blei frakta på taket av bussen, gamle bilar, nye bilar, store bilar og små bilar, små ungar som gret, gamle menn uten sko på beina og ubeskrivelig takknemmelighet for det ein har.
Men tilbake til overskrifta. Gassisk. Et afrikansk språk, bygd utan struktur og logiske forklaringar. Så lett men likevel så ufattelig komplisert. Eg har bygd min egen teori om at språket blei laga på same måten som nye hus vert laga blant dei som fortsatt tviheldt på naturreligionar og kultur; Først sitt menna seg saman og drikk og kosar seg. Etter eit par timar med sulling, tilaltelse frå forfedre og utallige liter med brennevin går dei i gang med bærebjelkane for så å bygge seg oppover, bortover eller kor det no enn går i den tilstanden dei no er i. At samme framgangsmåten blir brukt når det gjeldt språket veit eg ikkje, men eg vil påstå at det er både bevis og argument for dette i grammatikken og andre finurlege finessar i det gassiske språket.
Les mer

Jens Jørund:

Forrige uke blei det reine bondegården her, da vi gikk til anskaffelse av en søt liten andunge hver. Jeg døpte min Moses (eller Mosesy på gassisk, tror jeg), siden den blei redda fra ei pappkurv i veien. De fire andungene, Moses, Ingolf, Anders og Jakob hadde også selskap av Arnhilds «stygge andunge», kyllingen Magda, som etter planen skal vokse opp og tro den er ei and. Så blei Ingrids Peter rabbit, og Øyvinds (unnskyld at jeg sier det) tafatte katt Daniel lagt til gården. Katten fungerer ikke ennå; vi viste den musa som bor på kjøkkenet vårt, og tror egentlig katten var mer redd en musa. Den kommer seg vel etterhvert. Dessuten kan vi jo skryte av at vi er typisk gassiske når vi holder et par dyr på sida av det vi ellers driver med, selv om kjæledyra kanskje ikke kan kalles matauk.Hva skal jeg si om Moses; at det var gøy så lenge den varte, kanskje – mitt første forsøk på å ta vare på et kjæledyr gikk vel egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt. Natt til i dag blei den trampa ihjel av Peter the killerrabbit. Huff, den hadde det vel bra mens den levde, håper jeg inderlig. De andre endene og Magda lever iallefall fortsatt, i det fine buret vi har lagd dem, så får vi se om jeg gjør et nytt forsøk eller ikke.
Les mer

Arnhild:
I går var den første skikkelige arbeidsdagen min. Staden heiter Faravoitra, og er eit senter for halv-kriminelle jenter (jenter som har kome litt feil ut). Dei kan ha naska, stjelt, eller bare gjort noko dumt som foreldra meinte at dei trong straff for. Det er på ein måte som eit barnefengsel for jenter. Her går dei på skule og har aktiviteter, men dei har ikkje lov til å gå ut (utenom på den lille uteplassen dei har).Dagen begynte med at eg og Jens Jørund, som eg arbeider med der, måtte streve oss opp ein 2 km lang oppoverbakke i steikende sol. God begynnelse! På dette stadiet kunne eg ikkje forstå kva eg hadde begitt meg ut på, men då me kom fram til staden me skulle arbeide vart me godt mottekne med smil og takk. Det er utruleg som dei set pris på litt utlending-hjelp. Først snakka me litt med rektoren, og etterpå begynte timen. Første tiden hadde dei handverk. Dei fletta korger, og me fekk og vera med å prøva. Ei av jentene lærte meg det, så nå kan eg flette korg! :) Kjempe gildt! Dessuten fekk eg litt meir sjølvtillit då dei sa at mi korg var finere enn Jens Jørund si:P Det var litt vanskeleg å kommunisere ettersom eg ikkje kan språket heilt, men de er gode å snakke seint og tydeleg, så me kan forstå. Så eg fekk i alle fall snakka litt, men eg håper at det går lettere etter kvart.Etter korg-flettinga hadde eg og Jens Jørund forberedt nokre leikar for å verta kjende. Først hadde me avis-leiken for å lera nokon av namna. Det hjalp litt, nå kan eg i alle fall 5 namn av 30. Namnet mitt var derimot litt for vanskeleg for dei å uttale, så etter å ha gjennteke namnet mitt ein del gonger, så måtte eg ta til takke med å verta kalla Arn-hell. Etterpå var det eigentleg meininga å leike katt og mus, men på grunn av språkvanskar, så vart det etter kvart laga ein ny leik som minna litt og “2 mann i vinden”. Men det verka som om alle koste seg, og eg synes eigentleg at den nye leiken var mykje gildare enn den som det var meininga me skulle leika. Det var ein god første arbeidsdag, og eg trur at det kjem til å verte ein kjekk stad å arbeide!
Les mer

Ingrid:
Working places:Behororika, a center for young women and teeage girls who want to be housmaids etc. We will teach them basic hygiene, some dishes and some handcraft. Faravohitra, an institution for under age girls who's done som minor crimes or who are just being punished by their parents for doing something wrong. Doesn't sound very nice to me. I feel sorry for them but it's probably better than going to jail anyway.ILOFAV, a women's centre where women learn how to cook, some english and computer skills, handcraft, etc. Øyvin and i will start working there after ChristmasCBN (Club de la Bonne Novelle). This organization works with sone institutions for under aged boys who have done some minor crime, drug addicts, etc. Akama, a school for deaf children and teenagers.

(....)

So yesterday was my first workingday for real. English Club is also work, but still a bit different. Anyway, we were all at Akama, the deaf school. While Øyvin and Jens Jørund had sports with the oldest students Arnhild and I were with the youngest. We made paper cards (you fold and cut paper, glue it to another paper and fold it like a card. Then when you open it it's like a face with a mouth. Very fun!;) ). This was a great success and the children are so lovley! We had three different classes, one hour in each group.. The fact that we didn't have to worry about our malagacy skills was also quite good. Though the reason why in it self is bad. But we had a really great time and I'm really looking forward to next thursday when we're working there again. It's a pity we're only working there once a week.After eating some wierd, and quite bad malagacy food (no offence, but it was some kind of mashed leafs, cooked. And rice, of course. And some meat. The leafs were not very good, and they were the main dish) we went back home to Sab-Nam. At 17.30 we were let in to the living room to have our presentation about leadership and youth in Norway. This presentation was supposed to last for quite a while and how to teach about leadership without really any experience? This was a dilemma for me. But we did well all of us, talking in english with Daniel translating everything. It was really touching that these people, the board of the FKTLM wanted us to teach them about leadership, aks us for advices and help.After the presentation, at the end of the meeting, it suddenly became a huge foto session with us «vazaha»s. My smily-muscels were quite exhausted afterwards and acctually hurt a bit. But it's nice to be appriciated so much. The malagacy people are so nice.
Read more

New web-site

Our new web-site were released today! Check out http://www.hald.no/

Most fun is the new video-clips.

Friends, Laofood and RISK

Eirik in Laos:
My life here reminds me more and more of a day to day life. We are starting to get som routins, and I can almost every day rise from the bed, knowing what the day will consist of. That, I didn't do the two first weeks. And believe me, it's a good feeling.Some days ago, I tried to publish this, but it didn't work. So this time, I will wright every thing again, and hope that it does work.Last week, Salome, Khamphet, Air and E came to spend an evening of joy and laughter with me and Kristian. The first thing we needed, was food. So off course, we should eat Laofood. A combination of fried and cooked lever, minched pork and pork, together with steamed rice and sticky rice, and a variation of vegetables, made the dinner into a feast of flavours and smells. Out of care for us norwegians, they divided the food into spicy, and non spicy. And for that, we give our thanks!!After the food, we sat down for a game of nothing other then the game RISK. After playing for a few hours, we decided that the one with the most land under his control, would win the game. Ges who did.. yes, no one else then yours truly. Thank you.I'm very happy for det friends we've made here. It make things much easier when we know that we have a network of people around us, and that those peolpe truly care for us.Life here is good!!

Read more

Gud på ferde

Henning i Brasil skriver:

Aracatuba er en by med motsetninger, og ellers ganske mye rart egentlig. Kirker og menigheter er det kjempemange av, men samtidig er Aracatuba en by som har et problem i andre enden. Spiritisme og voodoo er vanlig kost her, noe vi fikk vite en lørdagskveld etter ungdomscellegruppa. Dette setter sine spor og mange lider under det. Men Guds kraft virker sterkt her og vi har allerede sett undere ved Hans hånd. Dette er en ny virkelighet for meg. Jeg har lest om det og lært om det, men aldri følt det på kroppen slik som her. Likevel er jeg av en eller annen grunn ganske rolig. Det er mektig å se Gud abeide så konkret.

Vi har kommet godt i gang med arbeidet vårt med barna nå, og det er en oppmuntring å vite hva vi betyr for dem. Lucelia fortalte oss at det er mange flere barn som kommer på cellegruppene og barnesamlingene og i kirka fordi de vet at vi er der. Selv om vi ikke skjønner alt de sier og det er mest de som styrer showet nå, så bidrar vi likevel med å bare være der å leke og tulle.

Hanne som klovn på barnesamlingen

Bad blogger but good experiences

Ingrid in Madagascar writes:

My excuses (for not writing a blog article) are many, I know. The main thing however is probably the fact that I'm having a really good time. So it's not necessary for me to go to my room, being introvert and writing stuff. It's more fun to be around people and experience the culture. So I'm sorry if there's anybody out there who wants more updates! I'm going to try to get better.
(.....)
English Club however is a group of young people gathering to speak, practice and improve English. They meet every Tuesday, Thursday and Friday, and we were lucky enough to accidentally see them in the living room our first day here. We were invited in and have joined them since then. I'm really impressed by their efforts. They speak English all the time! All the time. If there's a word someone doesn't understand, the others try to explain it to them, in English! I don't think that would ever happen in Norway. We would rather like the explanation in Norwegian. This policy also makes it easier for us. To get some structure we put together a plan for the days, so that every Tuesday we have «Bible study», Thursday «Listening and singing» (mostly Christian songs) and Friday «English in daily life» (discussions etc). We divide into smaller groups so that everyone gets the chance to speak.These evenings are some of the best things I do down here. Especially thursday when we had our first time of «listening and singing». I sang «The heart of worship» and «Majesty» to them. We had written the texts on the white board so it was easer for them to follow. Afterwards we talked about the song's meanings and explained. Then we all sang the song together. Everyone with their Malagasy dialect, some differences in the melody and in a language they don't know that well. So touching. And this was not the end of the night. When English club was finished the four of us, and Daniel, spoke to Pastora Haja, the general secretary in the youth department in the Lutheran Church. Afterwards we were served a nice supper of chicken, some tomatoes and onions and of course rice! To drink we got what I think is quite typical for Madagascar, the remaining boiled water from the cooked rice. No, it was not the best drink I've tasted but I was able to drink it anyway. It was a night to remember! And I think we'll have many more!

Read More

IMPULS Mukdahan 2008

Silje i Thailand skriver:

Ja, du leste riktig, IMPULS, som mange av oss kjenner, har for første gang i historien laget en leir/festival utenfor Norge, og landet det ble Thailand. I en liten by i nordøst thailand kalt Mukdahan.

(......)

Lovsangen foregikk på både engelsk og thai med både forsangere og tekst på begge språk (på likt!)I løpet av helga har 24 ungdommer tatt i mot Jesus, og mange andre har fått en god porsjon påfyll av Den Hellige Ånd.Jeg må si jeg er imponert over møtekondisen til ungdommene, kveldsmøtene varte i ca 4 timer, og morra møtene i nesten 3! Ikke skjønner jeg at de klarte å holde seg våkne, dagen startet nemlig (for deltakerne) kl 06.00 med morgengymnastikk!

Denne helga har vært en fantastisk helg, vi har:
Blitt kjent med mange thai ungdommer (flere tidligere hald studenter)
Stått på do hele helga. (stå do)
Lært mer thai
Hengt med Eirik og Kristian
Sitti bakpå lasteplanet på en bil
Holdt på å kjøre på noen kuer
Fått frisk luft
Blitt invitert i bryllup (vielsen, til en tidligere Hald elev, Cherry)
Sett over på Laos
Sunget masse lovsang
Sitti hardt, rett på betong gulv
Frysi på busstur til mukdahan
Spist sterk mat

Les mer

Bildene er hentet fra www.tveten.blogspot.com

Oppmerksomhet i Brasil

Henning skriver:

Hanne får nok av oppmerksomhet her. Det skal være sikkert og visst. Fra mennesker i alle aldre, uavhengig av kjønn. Med jentene får det være greit, tenker jeg, men med gutta som glor etter ho på gata, så glor jeg tilbake. Nok får være nok.I går var den varmeste dagen hittil (36+, men det føles varmere). Da passa det bra at vi ble invitert hjem til Richardo og familien på churrasco. De har et stort og fint hus med svømmebasseng. Churrasco er som grilling, bare mer. Masse kjøtt stekt på spidd og annet digg. Etterpå ble det vannvolleyball i bassenget.

Les mer

Førsteinntrykk

Silje i Thailand skriver:

Vi må jo bli litt kjent med byen som vi (jeg og Else) skal bo i nå i 6 mnd, så vi prøver så godt vi kan og utforske byen.

(....)

Hele lørdagen gikk bort på marked. Først på et GEDIGENT et på dagen. Her solgte de ALT mulig: Mat, drikke, klær, sko, vesker, nyttige og litt mindre nyttige ting! Og alt er selvfølgelig billig, billig, billig, altfor billig!De solgte husdyr også, (selv om ikke vi var særlig imponert over dyrenes levekår). Jeg fikk lov til å holde både ekorn, papegøye og hund, måtte jo gi de litt kjærlighet, men smurte meg godt med antibac og greide meg med lusekammen etterpå!! (fant heldigvis ingen lus)

(...)

Thailand er flott og varmt, heldigvis er det regntid nå! På dagen er det så varmt og fuktig at det er bare godt å få kjølt seg ned med litt regn. (Men som regel kommer det ikke bare LITT regn.)
I går så jeg en elefant på gata, og i dag så jeg en slange, ganske eksotisk!!

Les mer










Eirik i Laos skriver:

Foerste tida har vaert spennende. Reiste litt rundt i gaar, sammen med Atle og Pet. veldig morsomt. Rommene er bra, med kald luft og vann :)Skal spille fotball etterpaa, kombinert med cellegruppe og lovsang. Stas.

(...)

Kjære tid. Skrev i går at vi skulle spille fotball, det gjorde vi. Artig som juling, bra folk ass. En ble skada, og alle hjalp til med å bære han av bana. Det finner man sjeldent i norge.Etter det skulle vi hjem. Da klarte vi selvsagt å kjøre oss bort. Samtidig opplevde det vi kan kalle en liten tropisk storm. Det regna og blåste som bare det. Og det drev vi og rota i, i 2,5 timer. Merkelig.Sitter i kirka nå. Utrolig å se hvor gudfryktige og fokuserte folka er her. Fantastisk. Det er virkelig bra mennesker som er her. Så snille og hyggelige.

Les mer


Henning i Brasil skriver:

Nå sitter jeg på det som skal være rommet mitt de neste 6 månedene. Har akkurat våkna etter første natta med barne-, fugle-, bikkjeskrik og en litt høyere temperatur enn en norsk oktobernatt. Her er det kos.

(....)

Bussen til Aracatuba er ikke som norske busser. Man har god plass til beina og man kan legge setene laaangt bakover. 10 timer gikk fort:) I går var vi i kirka og Wolker, som er pastor talte. Dette gikk på høy og tydelig portugisisk, men vi forsto fint lite likevel. Her har vi ikke tolk, som i Curitiba. Det er en rar følelse å ikke kunne gjøre seg forstått og forstå når en vil det. Det er noen som kan litt tysk her, og noen som kan litt engelsk, så det går i en blanding av kroppsspråk, engelsk, mye portugisisk, tysk, spansk og norsk.Etter kirka ble vi og noen andre folk fra kirka med Pedro hjem. Han hadde ganske stor og fint hus. Der ble det sang og popkorn. Folk er veldig åpne og hjertelige. Da vi kom til kirka ville alle hilse på og snakke med oss. Føler meg virkelig godt motatt.

Les mer

Øyvin på Madagascar skriver:

Etter 6 uker med forberedelse i vakre og trygge rammer på Hald landet vi plutselig i en annen verden. I en verden der vinter er sommer, svart er hvit og vann er en mangelvare. I en verden der vi er ulike alle og alt. I en virkelighet langt utenfor min virkelighetsforståelse. I mitt nye hjem; Madagascar!
Mitt første inntrykk av Madagascar er ubeskrivelig. Jeg prøver likevel.
Allerede på kjøreturen fra flyplassen var det klart at dette ikke er Norge, eller vesten for den del. Opplyste veier har ingen hørt om, forgjengerovergangene maler de for hånd og begrepet dårlige veier har fått en helt ny betydning. Mørket og uvissheten gjorde at alt var skummelt og skremmende. Nattens mørke blandet seg med de ukjente luktene og forvandlet selv de koselige trærene utenfor vinduet til en skummel og ukjent mørk uendelighet. Selv inni den trygge myggnettingen ble det lite søvn. Og selv om være kontaktpersoner hadde sagt vi kunne sove ut til 10 – 11, var jeg lys våken allerede kl 6. Da våknet jeg heldigvis opp til et annet land. Jeg våknet opp til latter, lek, frittgående høner smil og sol. Til Madagascar – The island of Sunshine. Utrolig lettet, og med friskt mot startet den nye tilværelsen.

(......)

En busstur i Madagascar kan foresteten på ingen måte sammenlignes med en busstur i Norge. Bussene er på størrelse med en stor personbil og rommer gjerne 25 stk. Beinplass og komfort er byttet ut med svettelukt og en afrikansk sjarm det er umulig å ikke bli gald i. Den 45 min lange bussturen til Tana ( Antananarivo )sentrum gøy, slitsom og livlig fra ende til annen.

Les mer

Service in Mandal Church today

Oh Happy Day:


Velsignelsen:

Visit in Stavanger

This week all the Team Nettverk-participants have visited the head office om NMS in Stavanger. We learned more about NMS' history, working strategies and structures. We got nice T-skirts and we all became really beautiful:

"Gleder meg til den følelsen..."

Kristian skal til Laos og skriver:

(.....)

Vi har alle en spennende tid i vente, en tid som består av mange utfordringer, rare følelser og forskjellige verdener. Men heldigvis har vi undervisning om hvordan vi skal håndtere det. Selv om denne undevisningen fort virker litt defus nå, så er det et godt virkemiddel til å dempe den yrende nervøsiteten som spirer. Den er også med på å bygge opp en ynderlig følelse i øvre halvdel av magen. Ved å ha undervisning om kultursjokk, kulturforståelse og ulike sykdommer man må passe oss for, kommer alt noen hakk nærmere virkeligheten.

Sist helg hadde vi besøk av tidligere Hald-studenter som fortalte hvordan de reagerte på den nye kulturen, hva de gjorde på praksisstedet og hva vi som uerfarne "kommer rett fra videregående" gutter burde gjøre/holde oss vekke fra. Det var som å få en spiker inn i hodet som fortalte hva vi egentlig hadde begitt oss ut på. Eirik og jeg skal reise sammen til Laos, der skal vi bo sammen på et sportsenter i hovedstaden, Vientiane. Sammen skal vi undervise engelsk til volleyball-landslaget til Laos, både herrene og damene. To gutter på rundt 19 år skal hjelpe voksne laotiske landslagspillere til å få et internasjonalt nettverk, ved å begynne med det grunnleggende. Altså engelskundervisning.Et par stikkord om Laos (for utenforstående)- Kommunistisk styreform- Ligger mellom Thailand og Vietnam- Er et av verdens mest bombede land- Fin natur, flotte mennesker og varmt- Blir innvadert av to unge nordmenn 2 oktober, 2008Om cirka en måned sitter jeg på flyet. Da kommer jeg til å være redd, glad og spent på samme tid. Og vet dere hva......jeg gleder meg til den følelsen

Les mer

Kulturelle forskjeller

Silje skal til Thailand og skriver:

Det har gått 2 uker her på Hald, og siden vi er 14 nasjoner som bor her på huset er det kanskje ikke så rart at det blir kulturkræsj.. Men det du kanskje ikke ville trodd er at "kræsjet" handler om stearinlys! Vi nordmenn liker stearinlys, og vil gjerne ha det på kjøkkenbordet i stua, og ikke minst på gudstjenester, eller andre møter, det skaper koselig stemning! Men kanskje ikke for Latin Amerikanere eller Asiatere??? I går fikk vi vite at f.eks i Nepal, hvor de aller fleste er hinduister eller buddhister, brukes det ikke stearinlys i kristne sammenheng.. Det brukes av hinduer og buddhister, og blir derfor sett på som avgudsdyrkelse for kristne. !!!!
Det kribler i magen min nå, jeg gleder meg sååå til å dra til THAILAND!
Det blir super spennende og lære mer om kulturen der nede, og vi kommer nok til å få flere kulturkræsj enn vi aner, men tenk så mye vi kommer til å lære av det!

Les mer på Siljes blogg

Førsteinntrykk

Ingrid skal til Madagaskar og skriver:

Jeg er nå på vei ut i et år som kommer til å bli helt anderledes enn jeg tror jeg noen gang kan klare å forestille meg. Det kommer nok til å bli kjempe tung på veldig mange områder, særlig det å komme til en helt ny kultur med helt nye ting å forholde seg til. Men første og fremt blir nok dette et fantastisk år, et år bedre enn de 18-19 andre jeg har levd. Jeg tror Gud ønsker å ha meg her og jeg prøver å være så klar som mulig til det som venter meg av prøvelser.

(....)

Jeg tror dette vil bli et utrolig bra år. Vi har ikke enda begynt for fullt med undervisningen, men har likevel allerede lært mye. Om noen sier "hus" ser jeg for meg et hus noen lunde likt det jeg bor i hjemme i Fana, men en fra Afrika vil så klart ikke se for seg det samme. Bare på slike små detaljer kan assosiasjonene og erfaringene være utrolig forskjellige. Og når det da er snakk om større spørsmål som demokrati, likestilling og lignende, hvor forskjellige vil ikke tankene være der? Vi lever i forskjellige verdener og jeg tror virkelig at dette året vil gi så utrolig mye, både når det gjelder kunnskap om tverrkulturell kommunikasjon og ikke minst tro.

Les mer

New students 2008 - 2009

These are the new Team Nettverk-participants from Norway, Brazil, Laos, Thailand, Cameroon, Maadagascar and France:

Back to my home country

Rock is back:
We arrived in Tananarive Sunday evening really late and dark, it was about 23h in evening but its already dark. I missed the light from the sun utill 23h or 24h in Norway. When I saw the darkness in Antananarivo in the first time we arrived in the airport then I felt that I am home again far from the light again. It not problem electricity but we don’t have sun until 23h if you see what I mean. It’s not like in Norway.
(....)
I get angry when I was there at one o’clock and they didn’t start to fill the car yet. We have to wait until 17h so we stay in the bus station doing nothing and waiting for the Bus will leave, finaly we left Tana around 18h. it was really funny to see inside the bus if I compare the bus that I used to take in Norway. Many people and we sat in the sit supposed to for five people but we are six sit together and I care my hand luggage on my legs, no one listen IPod or read a book but they talk and talk. They have to drive for two days and they drive during the night too because they have two driver and they switch all the time. It was realy hard to sleep in the bus because they drive really fast and you don’t have enough space. There are many policemen in the way from Tana to Fort-dauphin so we have to stop many times. From Ihosy to Ambovombe (105 km before Fort-dauphin) the road was really bad so I become really red from the earth which can come inside the car when they drive really fast and someone open the door or the windows.

(...)

I went to Church on Sunday morning. The Service start at 9h and they start on time but we finished really late compare in Norway. We end at 12h because we had baptism and confirmation. It was realy nice to see many people in the church and different voice when the sing. Everything was in Malagasy so I didn’t need to translate for me like in Norway sometime. At 19h in evening we had kind of welcome Service for us in my Church and we talk about our stay in Norway. I arrived there at 18h 45mn, I saw only three people in the Church and I ask if I came early or it supposed to be at 19h 30 but they said at 19h. People arrived around 19h 15mn and we start at 19h 30mn. The leader of the meeting arrived 30mn after we started. That was very exiting

Read the whole article in Rocks blog

Søke?

Er du en av de som ha sett reklamen i Vårt Land/Skjærgårds-magasinet i dag?

Søknadsfristen gikk egentlig ut 1.april, men har du interesse for idrett og kan snakke fransk så ta gjerne kontakt på agnar.aasland@hald.no , tlf 38260100, så kan vi se om det finnes en plass til deg til høsten.