Nytt navn og ny blogg!

Team Nettverk har i sommer skiftet navn til Connect.
Les mer om hvorfor ved å klikke her.
Dermed legges denne bloggen ned og den nye bloggen er:
http://connectathald.blogspot.com/

Connect 2009-2010

Team Nettverk in Kristiansand

Video made by Cherif:

Intervjuene er i gang!

Da har vi startet på noen av de spennende intervjuene for aktuelle TeamNettverk-deltakere til høsten. Fristen er ikke før 1.april, men mange har søkt allerede og vi innkaller til intervju fortløpende. Ta en siste kikke på denne videoen og se om ikke Team Nettverk er noe for deg!

Party for the volunteers

Prem in Kristiansand:

In January we have a party for the volunteer in our church. It was quite big thanking party; there were over 100 people in that party. The idea of this party was about the serving, so that I have learned so far and was very struggle me.
I was really impressed when I saw the whole staff at the church serviced over 100. They serve the volunteer from the beginning of the party for example; serving the food, drinking, cafe and tee until the end of program.

They have also some interments for those volunteer. Actually I never saw pastors wash the dish or serving people like this before. I spoke with my teammate that it is really the heart of the servant of God. When I come back to Thailand I will bring this obedience with. In the Bible Jesus washed the feed of his disciple, it was really touching me. I really love the greater servant of Lord Serve the little people. Because they look like a little Jesus.

Read more

Min største velsignelse her i Laos

Tekst og foto: Eirik Austeng, Team Nettverk Laos




Å være i Laos er den største opplevelsen og erfaringen hittil i livet. Jeg får oppleve å leve hjemmefra for første gangen i livet. Jeg får spise masse god og sterk mat. Jeg får jobbe med bra unger. Jeg får jobbe med Deth`s foreldre (Deth er fra Laos, og er elev ved Hald). Jeg får jobbe og bo med Kristian/Bonlai, partneren min her i laos. Jeg får gå i en veldig god kirke. Jeg får oppleve fattigdom på nært hold. Jeg får snart se NMS (Norsk misjonselskap) og kirka sine prosjekter i Nord-Laos. Men størst av alle, jeg får leve og være venner med det Laotiske folket.
De er enkelt sagt, fantastiske. Hvor enn du går, møter du et smil. De er ydmyke. De er utrolig hjelpfulle og snille, og dette er bare noen få av deres mange kvaliteter.


Her er en historie som bekrefter kvaliteten av det laotiske folket:En fredag var jeg invitert i en bryllup i kirka. Det var for øvrig det femte bryllupet mitt her. Som alltid var det dugnad med rydding og vasking, og jeg gjorde min del i oppvaska. Jeg la fra meg kamerabaggen min på noen bord, litt ute av syne. I baggen hadde jeg kameraet mitt (nikon D40), pass, litt penger, førerkort og visakort. Da jeg var ferdig med oppvasken og skulle dra hjem, var baggen borte, og alt med den. Bare å slappe av, baggen ble funnet dagen etter, og ingenting var borte. Noen unger i kirka hadde lekt seg litt, og faren til den ene ungen hadde tatt med seg baggen hjem. Det som er poenget er hvordan folka i kirka hjalp meg. Jeg har aldri vært borti maken til hjelpsomhet. Jeg begynte jo å lete etter baggen, og før fem minutter var gått, så var alle som var igjen i kirka, i gang med å lete. Mange ringte til venner de visste hadde vært i bryllupet, selv om klokken nærmet seg halv tolv. Vi fant ingenting ,og før vi gav oss med letingen samlet vi alle til bønn, og jeg dro hjem med rådet om å stole på Gud. På veien hjem fikk jeg tre telefoner fra folk i kirka som sa hvor lei seg de var, at de håpet på det beste, og at de skulle be. Da var klokken passert midnatt. Dagen etter fikk jeg tilbake kameraet, og mange mennesker kom bort til meg, og sa hvor glade de var på mine vegne, at de hadde bedt masse, og at de takket Gud.
Måten det laotiske folket støttet meg i det som kan regnes som en ganske kjedelig episode, viser meg kvaliteten av folket. Og kvaliteten, det er av det beste!

Team Nettverk billedspesial

Prem på vei til jobb i Kristiansand. Hentet fra Prem's blog

Øyvin på Madagaskar jobber som lærer i matlaging. Hentet fra Jens Jørunds blog

Hanne med Thai-veninnner. Hentet fra Cecilies blog
Cecilie mater lokale apekatter i Mukdahan. Hentet fra Hannes blog

Silje drikker pose-cola på vei til jobb gjennom slummen i Bangkok. Hentet fra Siljes blog

Arnhild og Ingrid på tur med misjonsbåten Shalom. Hentet fra Ingrids album!

Opplæring i klesvask på Madagaskar. Hentet fra Arnhilds album

Hanne poserer med verstforeldrene sine i Brasil. Hentet fra Hannes blog

Utfordringar i kvardagen

Øyvin på Madagaskar skriver:

Eg har vore i Madagaskar i godt over fire måndar no. Eg trives i Madagskar, og eg trur det blir vanskeleg å omstilla seg til Noreg igjen. Ikkje berre vanskeleg, men også sjokkerande og trist. Det blir leit å koma heim igjen til overflod, sløseri og likegyldighet etter å ha tilbrakt 6 måndar på Madagsakar, med misjonerar, engasjerment og gode verdiar. Eg ser ikkje fram til gli inn eit samfunn som ikkje stiller seg kristisk til eigen pengebruk og som ikkje tar annsvar - på tross av att alt ligg til rette.

Me hadde anndakt i dag tidleg. Om den rette faste. Om å leva med rett fokus, om å tenkja på andre enn seg sjølve. Det er jo derfor eg er her nede i år - for å hjelpa andre, for å bidra med det eg kan. Dette er vanskeleg.

Eg er rik, utfatteleg rik i forhold til gassarane. Ei utømmeleg pengesekk.

Det er ikkje noko kjekt å bli sett på som ein utømmeleg pengesekk. Og det er slitsomt å væra så klar over at det faktisk er faktumet. Eg skammar meg over det kvar kveld, men klarer alltid kome opp med mye grunnar til å ikkje gjere noko med det; Det er ingen framtid i å gje pengar til ein som tiggar ( eg har jo ikkje lov heller ), eg har ikkje lov til å ta med meg framande heim, kva trur dei om meg vist eg kjøper mat til dei, for kvar gut eg hjelper strøymer det 100 nye til.

Saken er, ingen av desse unskyldningane er gode unskyldningar. Og eg veit det. Det er ingen ting i vegen for at eg skal gi alt eg eig til dei som ingenting har. Likevell gjer eg det ikkje. Og midt i min trasige situasjon innbillar eg meg at det er ein vanskeleg situasjon for meg, at det er synd i meg. Eg som har tak, mat, venar, familie og einvegs billet til Noreg. Preben, 1 åring på Madagaskar sa noko flott til meg idag angåande dette. Noko som ikkje berre gjeld meg her nede, men noko som gjeld alle som les denne bloggen.

Preben sa: "Det finnes ingen store gjerningar, berre små gjerningar med stor kjærleik - Moder Theresa"

Det er lett å bli hjelpelaus og motlaus når ein tenkjer på bistand og u - hjelp. Spesielt når ein er midt oppi det, og ser at sjølv om ein gir brød til ein unge, så strøymer det alltid 10 nye til. Dette er noko eg verkeleg har kjent på. og den tilsynelatande håplause situasjonen fører ofte til at eg ikkje gjer noko i det heile, sidan det verker så håplaust stort og uoverkommelig. .

Det er då godt å minna seg sjølv om at ingen kan gjera alt, og at det heller ikke er meininga.

Det handlar ikkje om å utsette alle gode planar om fine gjerningar til du kan redde heile Afrika, dei planane kjem du aldri til å få ( notat til meg sjølve: ikkje du heller Øyvin ).

Grip dagen, du får ikkje gjort meir enn du sjølve gjer.

Les mer

Teaching English in Laos

Eirik in Laos:

My maintasc here i Laos is to teach English. The teaching is both fun and challenging

(......)

But...I like it. Teaching them new words, see the expression on their faces, when they understand what I want them to understand. I don`t care if they are noicy, shouting to each other or just walking between each other. I don`t care. Just to see them understand, just to be able to talk a little bit more english with them, for each week. It`s worth every minute in that classroom.And it gets even better. When I say, in lao language, that I won`t be back until wednesday next week, and they get sad.. That tells me, that even though they`re not always paying attention, they like having me as their teacher. And they are learning more and more.

(....)

Laos is on of the worlds poorest countries. Last time I heard, it was the worlds 3. poorest country. if that is true, I don`t know, but still. It`s country in desperat need of educated people. And I am helping kids to be able to get that education. Maybe there is a light in the end of the tunnel for these kids. How blessed am I to help them get there??But, I have managed to make a tiny tiny tiny kultur mistake with the teaching. The humor in Norway is based a lot on irony. The humor in Laos is NOT. So with me using kind of norwegian inspired humor in my teaching, has resulted in the students looking at me as strict and not so very happy.. Ended up with one of the other teachers at the school telling me to smile more. A bit difficult to smile on commando, but I`m doing my best:P

Read more

På tide å sende en søknad?

Potetgull servert i do-skåler

En artig kulturell tabbe fra Hanne i Thailand:

I går ble vår nabo og bestevenn (i Thailand), Somchai, 20 år. Han har aldri før feiret bursdagen sin. Det syns vi var for dumt. Derfor inviterte vi de fleste vi kjenner og overraska han med pizza og kaker hjemme hos hos. Han ble litt satt ut, veldig fornøyd og vi hadde en kjempekoselig kveld. Forresten så gikk jeg på nok en kulturell kjempesmell da det jeg serverte chipsen i viste seg å være do-skåler.

Mer norsk og ski

Cherif på Harøy skriver:

Julen ferien er veldig viktig i Norge. I denne perioden folk forbereder julen, fødselen av frelser. Lysene er på hver gate og hvert hus. Julen er annonsert. Det er gjort flere kaker, var jeg også baker. Julen er festen i familien. Det er anledning til å møtes igjen. I motsetning til Kamerun, Norge feirer jul den 24. desember. Denne dagen, dro vi til kirken. Jeg var imponert fordi Kirken ble full for første gang. Etter gudstjenesten, dro vi hjem. Vi spiste mer mat (ribbe, pinnekjøtt, Torsk), tradisjonell norsk mat. etter var det fase av gaver. Vi danset rundt juletre og vi åpnet gaver. Det var fantastisk.

Etter jul, jeg gikk til Mesnali for nyttårsleir. Det var en mulighet for meg til å leve et annet aspekt av norsk kultur. Jeg gikk på ski, tenke ...
Den første dagen var moro, jeg falt fem ganger hhehehe. Men jeg hadde en god lærer(Trygve Danbolt). Den andre dagen var enklere. Jeg likte å leke med Tabitha, Noro og Seheno. Jeg lærte å stole på meg selv og å holde balansen. ski er virkelig en kultur i Norge. Barn går på ski også. Det er ofte sagt at nordmenn er født med ski sko.

Snow and norwegian language

Seheno in Oslo has experienced snow and skiing, and she is also very good in norvegian already. This is what she wrote in her blog:

En ting veldig spesielt når man fra sørland som på Madagaskar komme i Norge er snø.Vi har ingen snø på landet og veldig varmt. Jeg huske når jeg ha sett snø førtse gang i Oslo. Det var 29 oktober, en dato at jeg skal ikke glemme. Det var koselig, når jeg voknet på morgen, jeg ha sett alle tings ute som hvite. Første kommet jeg ute og tok snø. Det var kjempekaldt...men jeg gledet meg og se snø.Men vi hadde ikke så mye snø i oslo og jeg ha ventet til Jul å gå på ski.

"Hjelpe meg, jeg skal falle sa jeg all tid" når jeg ha læret ski. Det er kjempe gøy og jeg fallet mange ganger, jeg vet ikke hvor mange ganger... men det er ikke så vondt når jeg fallet. jeg var bare red å falle men jeg tenker at det må man ikke tenke. Jeg husker når vi var på Mesnalia på Nyttsleir sammen med mange flott ledere. vi var ute på ski men det var ei jente som er fra Africa. hun fallet en gang også etter på hun sa at hun vill ikke å gå mer på ski. Hun tat skiene på hodet og gå med. Det var veldig morsom...

Det er gøy med snø men også kaldt. jeg nesten gråtet når vi var på Mesnalia, det var nesten minus 20 og det er kjempekaldt. Men men jeg håper at vi er mer snø til Mars eller April fordi jeg gleder meg å gå på ski igjen.

Infield in Laos - pictures

Cecilie says in her blog:

LAOS. Fjell. VANN. God mat. Norsk sjokolade. Tubing. Bibeltimer. BRA undervisning. Dele opplevelser. Gi hverandre råd. Hente inspirasjon og motivasjon til å stå på videre. Sol. Turer. Sightseeing. Slenge seg i slynge langt langt oppi lufta og ned i vannet (KICK) Grotter. Vandre over elva. Jogge på slippers. God mat! Friends visning på resturanter. Gode samtaler. Internettfri. Lovsang. God mat. Hårete og skittent hotell. Pizza med egg. Bade. Gå, gå, gå. Fjellbestigning. Godt å møte andre HALD-studenter. Team-Asia. Gode lærere. Strekke seg mot nye mål. Klar for å gi jernet.

Jul i fremmed land

Hanne i Thailand:

Og selv om jeg innstillte meg på jalla-jul, så ble ikke julaften så allerverst norsk allikevel.Hvertfall så lenge vi holdt oss innedørs.Der var det deilig pinnekjøtt, et juletre som så overraskende ekte ut, en ikke altfor sjarmerende julenisse, gaver, julebrygg, marsipan, røkelseslukt og en god gjeng med spente barn.Og selv om det føltes rart med jul i shorts og slipperser så var omgivelsene egentlig veldig riktige. Med betlehemsmarken rett utenfor stuevinduet og stallen rett oppi gata så var det nesten som vi befant oss midt i juleevangeliet, og julens budskap ble nærere enn noen gang!

Les mer

Kristian i Laos

I et land, langt borte fra mors julebakst, fra snø, kulde, familie og venner er det vanskelig å få den rette julestemninga til å sige inn i frem. Men vi prøver så godt vi kan.Vi har:Laget pepperkaker (hjelp fra misjonærer i Thailand måtte til)Laget en fin julekalenderSkal på juletrehogst (inne på et kinesisk marked vell og merket)Har noen julegaver hverLaget julesangSett på julefilmerHørt på julemusikkOg skal gå i kirkenVi har mye av det vi trenger. Men mangler nok mer.Ikke at det stopper oss i å feire Jesu fødsel. Jeg vil heller si det forsterker feiringen. Å slippe å tenke på tradisjoner har gjort til at hovedfokuset på denne tiden har blitt forsterket. Tenk at Jesus kom til verden for å befri oss fra våre synder. Det er noe å feire.

Les mer

Henning i Brasil

Jula i menigheten vi går i i Aracatuba er nemlig annerledes fra mye av resten av Brasil også.Jula begynner på kvelden den 24. Vi pynter oss litt, spiser og er våkne hele natta, og hører kanskje på litt avslappende musikk. Det hele krones med en stor lunsj den 25. Da var jula ferdig. Mange her liker hverken julenissen, dekorasjoner, juletre eller stearinlys. Da begynner det liksom å skrante på ting som gjør jula spesiell også da, syns jeg. Lucelia lærte vel på det man vil kalle den harde måten. Hun kom til Aracatuba med tradisjoner med alle disse vederstyggelige tingene, og høstet himmelfalne uttrykk da hun hadde laget julenissepynt med barna i menigheten og trådte inn sammen med dem i vakker prosesjon med stearinlys og hele pakka. Kjenner at jeg tror jeg ikke skal gjøre det samme.

Les mer

Jens Jørund på Madagaskar

Vi gjoer det vi kan for aa skape litt julestemning her nede ogsaa. Og da hoerer pepperkaker (med nesten alle ingrediensene tilgjengelig) med!Hushjelpspirene vaarte har ogsaa faatt laere detAdventsmiddag. Her i landet der ingen har hoert om sjokoladekalender, har vi ordna oss med ei snor med drops fra taket i stedet, ganske kjekt synes naa jeg. Soelvgreia er adventsstaken vaar (vaar gassiske venn paa bildet lurte paa hvorfor vi hadde et alter paa kjoekkenet, men det har vi altsaa ikke)

Les mer

Bryllup i Laos

Av Eirik Austeng, Team Nettverk

Tidligere Team Nettverk-student Khamphet, fra Laos, tok fredag 5 desember steget inn i de voksnes rekker. Da giftet han seg nemlig med sin utvalgte Malisavan. Eirik og Kristian fikk være gjester.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med brudeparet de to siste månedene, spesielt Khamphet, og jeg har vært med å telle ned dagene til bryllupet. Over de siste månedene har jeg ofte spurt Khamphet om han er nervøs. Hver eneste gang har han sett litt undrende på meg, før han enkelt og greit har svart ”Nei! Jeg gleder meg”.Mange mennesker lurer på hva som er meningen med livet. For mange er svaret ofte kjærlighet. Jeg kan med glede bekrefte at det er stor kjærlighet mellom disse to menneskene. Khamphet og Malisavan ble et par før Khamphet begynte på Hald høsten 2006, og mens han var i Norge så de ikke hverandre på ti måneder. Etter ti lange måneder skulle en tro at et lengtende par endelig skulle få se hverandre igjen. Men nei. Bare noen dager før Khamphet kom hjem, dro Malisavan til USA i 6 måneder. Jeg spurt Khamphet en gang, hvordan det var å være skilt fra sin kjære, i 16 måneder. Svaret var at det var tøft, men det var ingen tvil om at de skulle klare det. Når et par holder følelsene ved like gjennom 16 måneders adskillelse, kan man ikke la være å kalle det kjærlighet.Når det inviteres til bryllup, er kulturen å invitere hele omgangskretsen, som i Khamphets og Malisavan vil si store deler av de kristne i byen. Med godt og vel 1000 gjester var man klar for fest. En smekk full kirke, glade mennesker, smil og latter overalt, bord som bugnet i mat, og underholdning jevnt over hele kvelden, var med å gjøre det hele til en minneverdig kveld. Brudeparet var som det sømmer seg, i fokus hele kvelden, og ”fotosessions” ble det mange og lange av. Men aldri sluttet brudeparet å smile, og blanke øyne lyste av lykke og glede.Kvelden var en stor suksess, og brudeparet sørget stadig vekk for å takke alle som deltok i dugnadsarbeidet med laging av mat, og opprydning etterpå. Kirken støtter opp om sine egne, og Khamphet og Malisavan var ikke noe unntak. Og det var de svært takknemlige for.Festen ble avsluttet med bønn for brudeparet, og de var nå klare for å starte et nytt liv sammen, ”og de skal være ett kjød.” (Ef 5:31). I 1 Korinter, kap 13, snakkes det om kjærligheten. Med Guds velsignelse og stor kjærlighet mellom seg, har Khamphet og Malisavan nå startet en fantastisk reise. En reise de skal dele sammen i godt og i vondt, til døden skille dem ad.

Bryllup i Thailand

Tidligere Team Nettverk-deltaker Cherry fra Thailand har giftet seg i helgen, og Silje og Else Karin var heldige å være gjester.

Silje skriver:

Jeg var veldig spent på hvordan thai bryllup kom til å være, og den største forskjellen jeg merket mellom thailandske og norske bryllup er gjestfriheten. I Norge ber vi bare de aller nærmeste, er ikke alltid man har plass til hele familien enn gang. For å gi et eks på hvor godt brudeparret kjente gjestene sine kan jeg fortelle at da de kom til vårt bord (vi satt med noen finske voluntører) for å takke oss for at vi kom, spurte de oss: "hvem av dere er norske og hvem er finske!"Jeg digger gjestfriheten her i Thailand, alle er velkomne!Det var veldig flott, masse mat og masse folk som det var gøy og treffe igjen.Festen varte i ca 2 timer, litt rart for oss norske og tusle hjemmover kl 20.00.Men siden bryllupskaka ble starta på, og underholdning og taler holdt på, mens vi spiste middag var det ikke rart det gikk fort!

Les mer

Else Karin skriver:

Silje og eg tok på oss kjole, og gjekk den fem minutts lange turen til ELCT. Fyrst var det sjølvsagt viing i kyrkja der. Vi skjønte ikkje så mykje av preika, for den var jo på Thai, naturlegvis. Men Anne Brit, misjonær, tolka til oss, og den handla om at det er viktig i eit ekteskap å kunne be om tilgjeving. Eg tenkte "Ja, det er jo viktig!" Men her i Thailand er det meir enn berre viktig. Mannen er på ein måte "over" kvinna, så det er nedverdigande for ein mann å be kona si om tilgjeving. Difor er det veldig flott at ein prest kan seie at, ja, det skadar ikkje.Etter viinga var det sjølvsagt fotosession. Så var det litt trommeslåing og roping, medan brudeparet gjekk bort til staden der maten var. Då var mange av gjestane allereie begynt å forsyne seg for andre gong. Vi fann oss nokre kjentfolk, og satte oss ned med dei og åt. Medan vi åt, var det heile tida underhaldning frå scena; song, dans, taler og liknandde. Då vi var ferdige å ete, vart vi sitjande og prate, og fylgje med på det som skjedde på scena. Eg hadde lagt merke til at det heile tida var blitt fleire og fleire tome bord, men eg tenkte at folk berre bevegde seg litt rundt om på området i staden for å sitje i ro heile tida. Då klokka var sju merka eg at folk faktisk reiste heim att. Då var nemleg halvparten av borda tome, og ryddemannskapet var begynt å rydde opp. Vi drygde ei stund til, men klokka åtte var det berre dei nærmaste venene og familien igjen, og brudeparet, sjølvsagt, så då skjønte vi at det var på tide å reise, sidan vi ikkje akkurat var av dei nærmaste til brudeparet.Sjølv om vi reiste heim så tidleg, var det altså eit veldig kjekt bryllaup! Vi fekk møtt ein del folk vi ikkje har sett på lenge, og det var veldig kjekt! Og vi fekk sjå vår ven Ink frå Hald, på video frå Noreg. Med hue på hovudet og Thailandsk flagg i bakgrunnen.

Les mer

Henning i Brasil skriver:

I helga har vi vært på leir! Det var jo kjempegøy! Natt til lørdag var det opp og hoppe klokka 3 for å gå bort til kirka, vente i en time og så frese avgårde i en miniminibuss. Denne bussen ligna ikke noe på bussene til Curitiba eller Aracatuba og var ganske så trang for en lang og muskuløs nordmann. Dette stoppet likevel ikke meg og etter 4-5 timer som inneholdt mye åpent terreng, vondt i knærne, og en fantastisk soloppgang var vi ungdommene fra kirka i Aracatuba framme på leirstedet Acanorte. Jeg kledde av meg bussen og gikk en god frokost i møte.Lørdagen inneholdt mye spising og 4 møter, og endelig: volleyball! Dette spillet som går ut på å få en ball over et nett og ned i bakken på den andre siden er en av mine yndlingssporter og jeg har ikke spilt det siden jeg forlot Norge. Det var som om et tomt rom ble fylt et sted inni meg når jeg fikk puttet den ballen ned på andre siden av nettet igjen. Det er rart hvordan sport gjør en glad.

På kvelden var det fest med 80-tallet som tema. Jeg kan ikke så altfor mye om 80-tallet, men har da sett "Take on me" med Aha så jeg hadde funnet meg et passende kostyme synes jeg. Da vi kom til festen ble vi spurt om ikke vi kunne gå og vise oss foran alle. Det var 25 andre som også skulle. Vi tenkte at jo det kan vi sikkert, linselus som vi er, og ble med. Det viste seg så at det ikke bare var å vise seg og så gå ut igjen. Dette var catwalk-opplegg og det holdt ikke å gå en gang. Til slutt kom jentene og guttene inn hver for seg, og vinneren ble kåret ved hjelp av applaus og jury. Til min og alle andres store overraskelse (Not!) tok Hanne glatt seieren foran 170 hylende ungdommer. Undertegnede sitter igjen med en god 3. plass, som bare er rett og rimelig synes jeg. Dette går rett på CV'n!

(....)

Leiren var kort, men veldig bra. Vi reiste tilbake til Aracatuba kl 13 på søndag. Møtene var mange og gode. Bra lovsang, tale og bønn. Mange ble rørt av Gud og selv om vi ikke forsto alt som ble sagt og sunget følte vi den gode stemninga og så at ting skjedde. Gud er levende blant mange unge her. Det er godt å se.

Les mer

Klippe plenen

Silje i Thailand skriver:
Første dag på jobb på nådehjemmet i går. Et hjem for gravide enslige jenter, som blir utstøtt fra familien, fordi de blir gravide utenfor ekteskap. I de fleste tilfelller stikker også gutten av, når de får høre om graviditeten, og plutselig står jenta helt alene.

Vi skal undervise engelsk til dem, men i går var vi der bare for å observere. Jeg spurte en av damene, om det var noe jeg kunne hjelpe til med. Hun smilte og fant fram en gressklipper.

I Norge kan det være slit og måtte klippe plenen om sommeren. Da kan du tenke deg åssen det er i Thailand, med sommer hele året, og nå har det i tillegg vært regntid og ferie, så gresset hadde grodd, for å si det sånn! Noen steder rakk gresset helt til knærne mine. Så da jeg stod der med gressklipperen i hånda og skuet utover "utfordringen" tenkte jeg, "jeg skulle ikke spurt om de trengte hjelp til noe!!" Men så tenkte jeg meg om engang til. Gresset måtte jo klippes og sosialarbeeiderne her kan jo snakke thai, og det er viktigere at de snakker med jentene enn jeg, så hvem skulle klippe plenen, sosial arbeiderne, en gravid jente i 8. mnd, eller meg???

svaret ble ganske enkelt. plutselig fløy jeg bortover , fram og tilbake. Ja jeg fikk rett og slett energi av å kjenne at det jeg gjorde, var viktig. Jeg hjalp dem.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg var farang (hvit), eller at jeg gikk der og smilte fra øre ti øre, men plutselig stoppa en forbipasserende mann, og heia og klappa på meg. Det gjorde det bare enda mer sterkere, jeg gjorde noe nyttig.

Video about Team Nettverk

Video about Team Nettverk, enjoy: