Jul i fremmed land

Hanne i Thailand:

Og selv om jeg innstillte meg på jalla-jul, så ble ikke julaften så allerverst norsk allikevel.Hvertfall så lenge vi holdt oss innedørs.Der var det deilig pinnekjøtt, et juletre som så overraskende ekte ut, en ikke altfor sjarmerende julenisse, gaver, julebrygg, marsipan, røkelseslukt og en god gjeng med spente barn.Og selv om det føltes rart med jul i shorts og slipperser så var omgivelsene egentlig veldig riktige. Med betlehemsmarken rett utenfor stuevinduet og stallen rett oppi gata så var det nesten som vi befant oss midt i juleevangeliet, og julens budskap ble nærere enn noen gang!

Les mer

Kristian i Laos

I et land, langt borte fra mors julebakst, fra snø, kulde, familie og venner er det vanskelig å få den rette julestemninga til å sige inn i frem. Men vi prøver så godt vi kan.Vi har:Laget pepperkaker (hjelp fra misjonærer i Thailand måtte til)Laget en fin julekalenderSkal på juletrehogst (inne på et kinesisk marked vell og merket)Har noen julegaver hverLaget julesangSett på julefilmerHørt på julemusikkOg skal gå i kirkenVi har mye av det vi trenger. Men mangler nok mer.Ikke at det stopper oss i å feire Jesu fødsel. Jeg vil heller si det forsterker feiringen. Å slippe å tenke på tradisjoner har gjort til at hovedfokuset på denne tiden har blitt forsterket. Tenk at Jesus kom til verden for å befri oss fra våre synder. Det er noe å feire.

Les mer

Henning i Brasil

Jula i menigheten vi går i i Aracatuba er nemlig annerledes fra mye av resten av Brasil også.Jula begynner på kvelden den 24. Vi pynter oss litt, spiser og er våkne hele natta, og hører kanskje på litt avslappende musikk. Det hele krones med en stor lunsj den 25. Da var jula ferdig. Mange her liker hverken julenissen, dekorasjoner, juletre eller stearinlys. Da begynner det liksom å skrante på ting som gjør jula spesiell også da, syns jeg. Lucelia lærte vel på det man vil kalle den harde måten. Hun kom til Aracatuba med tradisjoner med alle disse vederstyggelige tingene, og høstet himmelfalne uttrykk da hun hadde laget julenissepynt med barna i menigheten og trådte inn sammen med dem i vakker prosesjon med stearinlys og hele pakka. Kjenner at jeg tror jeg ikke skal gjøre det samme.

Les mer

Jens Jørund på Madagaskar

Vi gjoer det vi kan for aa skape litt julestemning her nede ogsaa. Og da hoerer pepperkaker (med nesten alle ingrediensene tilgjengelig) med!Hushjelpspirene vaarte har ogsaa faatt laere detAdventsmiddag. Her i landet der ingen har hoert om sjokoladekalender, har vi ordna oss med ei snor med drops fra taket i stedet, ganske kjekt synes naa jeg. Soelvgreia er adventsstaken vaar (vaar gassiske venn paa bildet lurte paa hvorfor vi hadde et alter paa kjoekkenet, men det har vi altsaa ikke)

Les mer

Bryllup i Laos

Av Eirik Austeng, Team Nettverk

Tidligere Team Nettverk-student Khamphet, fra Laos, tok fredag 5 desember steget inn i de voksnes rekker. Da giftet han seg nemlig med sin utvalgte Malisavan. Eirik og Kristian fikk være gjester.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med brudeparet de to siste månedene, spesielt Khamphet, og jeg har vært med å telle ned dagene til bryllupet. Over de siste månedene har jeg ofte spurt Khamphet om han er nervøs. Hver eneste gang har han sett litt undrende på meg, før han enkelt og greit har svart ”Nei! Jeg gleder meg”.Mange mennesker lurer på hva som er meningen med livet. For mange er svaret ofte kjærlighet. Jeg kan med glede bekrefte at det er stor kjærlighet mellom disse to menneskene. Khamphet og Malisavan ble et par før Khamphet begynte på Hald høsten 2006, og mens han var i Norge så de ikke hverandre på ti måneder. Etter ti lange måneder skulle en tro at et lengtende par endelig skulle få se hverandre igjen. Men nei. Bare noen dager før Khamphet kom hjem, dro Malisavan til USA i 6 måneder. Jeg spurt Khamphet en gang, hvordan det var å være skilt fra sin kjære, i 16 måneder. Svaret var at det var tøft, men det var ingen tvil om at de skulle klare det. Når et par holder følelsene ved like gjennom 16 måneders adskillelse, kan man ikke la være å kalle det kjærlighet.Når det inviteres til bryllup, er kulturen å invitere hele omgangskretsen, som i Khamphets og Malisavan vil si store deler av de kristne i byen. Med godt og vel 1000 gjester var man klar for fest. En smekk full kirke, glade mennesker, smil og latter overalt, bord som bugnet i mat, og underholdning jevnt over hele kvelden, var med å gjøre det hele til en minneverdig kveld. Brudeparet var som det sømmer seg, i fokus hele kvelden, og ”fotosessions” ble det mange og lange av. Men aldri sluttet brudeparet å smile, og blanke øyne lyste av lykke og glede.Kvelden var en stor suksess, og brudeparet sørget stadig vekk for å takke alle som deltok i dugnadsarbeidet med laging av mat, og opprydning etterpå. Kirken støtter opp om sine egne, og Khamphet og Malisavan var ikke noe unntak. Og det var de svært takknemlige for.Festen ble avsluttet med bønn for brudeparet, og de var nå klare for å starte et nytt liv sammen, ”og de skal være ett kjød.” (Ef 5:31). I 1 Korinter, kap 13, snakkes det om kjærligheten. Med Guds velsignelse og stor kjærlighet mellom seg, har Khamphet og Malisavan nå startet en fantastisk reise. En reise de skal dele sammen i godt og i vondt, til døden skille dem ad.

Bryllup i Thailand

Tidligere Team Nettverk-deltaker Cherry fra Thailand har giftet seg i helgen, og Silje og Else Karin var heldige å være gjester.

Silje skriver:

Jeg var veldig spent på hvordan thai bryllup kom til å være, og den største forskjellen jeg merket mellom thailandske og norske bryllup er gjestfriheten. I Norge ber vi bare de aller nærmeste, er ikke alltid man har plass til hele familien enn gang. For å gi et eks på hvor godt brudeparret kjente gjestene sine kan jeg fortelle at da de kom til vårt bord (vi satt med noen finske voluntører) for å takke oss for at vi kom, spurte de oss: "hvem av dere er norske og hvem er finske!"Jeg digger gjestfriheten her i Thailand, alle er velkomne!Det var veldig flott, masse mat og masse folk som det var gøy og treffe igjen.Festen varte i ca 2 timer, litt rart for oss norske og tusle hjemmover kl 20.00.Men siden bryllupskaka ble starta på, og underholdning og taler holdt på, mens vi spiste middag var det ikke rart det gikk fort!

Les mer

Else Karin skriver:

Silje og eg tok på oss kjole, og gjekk den fem minutts lange turen til ELCT. Fyrst var det sjølvsagt viing i kyrkja der. Vi skjønte ikkje så mykje av preika, for den var jo på Thai, naturlegvis. Men Anne Brit, misjonær, tolka til oss, og den handla om at det er viktig i eit ekteskap å kunne be om tilgjeving. Eg tenkte "Ja, det er jo viktig!" Men her i Thailand er det meir enn berre viktig. Mannen er på ein måte "over" kvinna, så det er nedverdigande for ein mann å be kona si om tilgjeving. Difor er det veldig flott at ein prest kan seie at, ja, det skadar ikkje.Etter viinga var det sjølvsagt fotosession. Så var det litt trommeslåing og roping, medan brudeparet gjekk bort til staden der maten var. Då var mange av gjestane allereie begynt å forsyne seg for andre gong. Vi fann oss nokre kjentfolk, og satte oss ned med dei og åt. Medan vi åt, var det heile tida underhaldning frå scena; song, dans, taler og liknandde. Då vi var ferdige å ete, vart vi sitjande og prate, og fylgje med på det som skjedde på scena. Eg hadde lagt merke til at det heile tida var blitt fleire og fleire tome bord, men eg tenkte at folk berre bevegde seg litt rundt om på området i staden for å sitje i ro heile tida. Då klokka var sju merka eg at folk faktisk reiste heim att. Då var nemleg halvparten av borda tome, og ryddemannskapet var begynt å rydde opp. Vi drygde ei stund til, men klokka åtte var det berre dei nærmaste venene og familien igjen, og brudeparet, sjølvsagt, så då skjønte vi at det var på tide å reise, sidan vi ikkje akkurat var av dei nærmaste til brudeparet.Sjølv om vi reiste heim så tidleg, var det altså eit veldig kjekt bryllaup! Vi fekk møtt ein del folk vi ikkje har sett på lenge, og det var veldig kjekt! Og vi fekk sjå vår ven Ink frå Hald, på video frå Noreg. Med hue på hovudet og Thailandsk flagg i bakgrunnen.

Les mer

Henning i Brasil skriver:

I helga har vi vært på leir! Det var jo kjempegøy! Natt til lørdag var det opp og hoppe klokka 3 for å gå bort til kirka, vente i en time og så frese avgårde i en miniminibuss. Denne bussen ligna ikke noe på bussene til Curitiba eller Aracatuba og var ganske så trang for en lang og muskuløs nordmann. Dette stoppet likevel ikke meg og etter 4-5 timer som inneholdt mye åpent terreng, vondt i knærne, og en fantastisk soloppgang var vi ungdommene fra kirka i Aracatuba framme på leirstedet Acanorte. Jeg kledde av meg bussen og gikk en god frokost i møte.Lørdagen inneholdt mye spising og 4 møter, og endelig: volleyball! Dette spillet som går ut på å få en ball over et nett og ned i bakken på den andre siden er en av mine yndlingssporter og jeg har ikke spilt det siden jeg forlot Norge. Det var som om et tomt rom ble fylt et sted inni meg når jeg fikk puttet den ballen ned på andre siden av nettet igjen. Det er rart hvordan sport gjør en glad.

På kvelden var det fest med 80-tallet som tema. Jeg kan ikke så altfor mye om 80-tallet, men har da sett "Take on me" med Aha så jeg hadde funnet meg et passende kostyme synes jeg. Da vi kom til festen ble vi spurt om ikke vi kunne gå og vise oss foran alle. Det var 25 andre som også skulle. Vi tenkte at jo det kan vi sikkert, linselus som vi er, og ble med. Det viste seg så at det ikke bare var å vise seg og så gå ut igjen. Dette var catwalk-opplegg og det holdt ikke å gå en gang. Til slutt kom jentene og guttene inn hver for seg, og vinneren ble kåret ved hjelp av applaus og jury. Til min og alle andres store overraskelse (Not!) tok Hanne glatt seieren foran 170 hylende ungdommer. Undertegnede sitter igjen med en god 3. plass, som bare er rett og rimelig synes jeg. Dette går rett på CV'n!

(....)

Leiren var kort, men veldig bra. Vi reiste tilbake til Aracatuba kl 13 på søndag. Møtene var mange og gode. Bra lovsang, tale og bønn. Mange ble rørt av Gud og selv om vi ikke forsto alt som ble sagt og sunget følte vi den gode stemninga og så at ting skjedde. Gud er levende blant mange unge her. Det er godt å se.

Les mer

Klippe plenen

Silje i Thailand skriver:
Første dag på jobb på nådehjemmet i går. Et hjem for gravide enslige jenter, som blir utstøtt fra familien, fordi de blir gravide utenfor ekteskap. I de fleste tilfelller stikker også gutten av, når de får høre om graviditeten, og plutselig står jenta helt alene.

Vi skal undervise engelsk til dem, men i går var vi der bare for å observere. Jeg spurte en av damene, om det var noe jeg kunne hjelpe til med. Hun smilte og fant fram en gressklipper.

I Norge kan det være slit og måtte klippe plenen om sommeren. Da kan du tenke deg åssen det er i Thailand, med sommer hele året, og nå har det i tillegg vært regntid og ferie, så gresset hadde grodd, for å si det sånn! Noen steder rakk gresset helt til knærne mine. Så da jeg stod der med gressklipperen i hånda og skuet utover "utfordringen" tenkte jeg, "jeg skulle ikke spurt om de trengte hjelp til noe!!" Men så tenkte jeg meg om engang til. Gresset måtte jo klippes og sosialarbeeiderne her kan jo snakke thai, og det er viktigere at de snakker med jentene enn jeg, så hvem skulle klippe plenen, sosial arbeiderne, en gravid jente i 8. mnd, eller meg???

svaret ble ganske enkelt. plutselig fløy jeg bortover , fram og tilbake. Ja jeg fikk rett og slett energi av å kjenne at det jeg gjorde, var viktig. Jeg hjalp dem.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg var farang (hvit), eller at jeg gikk der og smilte fra øre ti øre, men plutselig stoppa en forbipasserende mann, og heia og klappa på meg. Det gjorde det bare enda mer sterkere, jeg gjorde noe nyttig.

Video about Team Nettverk

Video about Team Nettverk, enjoy:

New from Madagascar

Øyvin:
Datoen skriv 30.10.2008, U2 har konsert i laptop’en, mangoen ligg i klor og det er på dagen 4 veke sidan eg vakna opp til min fyrste morgon i Madagaskar. Klokka er 09:16 og eg har allereie vore våken i 5 timar takka være mi nye vekkjarklokke, Anders And. Anders And er forresten ei 2-3 veker gammel and som eg uheldigvis kjøpte på veg heim frå byen i går. Han snakkar ikkje norsk, likar ikkje mango, et sin egen drit og trur dagen startar klokka 4. Bortsett frå dette er han utrulig søt, ustabil og feit.
Sidan siste blogg innlegg har eg; nesten lært meg å lage brød, spist usakelige mengdar ris, funne ut at eg ikkje er allergisk mot mango  tatt igjen for 3 år med mangosølibat, bomma på basket korga i 90% av mine seriøse forsøk på å treffa, lært meg litt gassisk, sett; fattigdom, glede, nedbør, sol, ei gravferd der den døde blei frakta på taket av bussen, gamle bilar, nye bilar, store bilar og små bilar, små ungar som gret, gamle menn uten sko på beina og ubeskrivelig takknemmelighet for det ein har.
Men tilbake til overskrifta. Gassisk. Et afrikansk språk, bygd utan struktur og logiske forklaringar. Så lett men likevel så ufattelig komplisert. Eg har bygd min egen teori om at språket blei laga på same måten som nye hus vert laga blant dei som fortsatt tviheldt på naturreligionar og kultur; Først sitt menna seg saman og drikk og kosar seg. Etter eit par timar med sulling, tilaltelse frå forfedre og utallige liter med brennevin går dei i gang med bærebjelkane for så å bygge seg oppover, bortover eller kor det no enn går i den tilstanden dei no er i. At samme framgangsmåten blir brukt når det gjeldt språket veit eg ikkje, men eg vil påstå at det er både bevis og argument for dette i grammatikken og andre finurlege finessar i det gassiske språket.
Les mer

Jens Jørund:

Forrige uke blei det reine bondegården her, da vi gikk til anskaffelse av en søt liten andunge hver. Jeg døpte min Moses (eller Mosesy på gassisk, tror jeg), siden den blei redda fra ei pappkurv i veien. De fire andungene, Moses, Ingolf, Anders og Jakob hadde også selskap av Arnhilds «stygge andunge», kyllingen Magda, som etter planen skal vokse opp og tro den er ei and. Så blei Ingrids Peter rabbit, og Øyvinds (unnskyld at jeg sier det) tafatte katt Daniel lagt til gården. Katten fungerer ikke ennå; vi viste den musa som bor på kjøkkenet vårt, og tror egentlig katten var mer redd en musa. Den kommer seg vel etterhvert. Dessuten kan vi jo skryte av at vi er typisk gassiske når vi holder et par dyr på sida av det vi ellers driver med, selv om kjæledyra kanskje ikke kan kalles matauk.Hva skal jeg si om Moses; at det var gøy så lenge den varte, kanskje – mitt første forsøk på å ta vare på et kjæledyr gikk vel egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt. Natt til i dag blei den trampa ihjel av Peter the killerrabbit. Huff, den hadde det vel bra mens den levde, håper jeg inderlig. De andre endene og Magda lever iallefall fortsatt, i det fine buret vi har lagd dem, så får vi se om jeg gjør et nytt forsøk eller ikke.
Les mer

Arnhild:
I går var den første skikkelige arbeidsdagen min. Staden heiter Faravoitra, og er eit senter for halv-kriminelle jenter (jenter som har kome litt feil ut). Dei kan ha naska, stjelt, eller bare gjort noko dumt som foreldra meinte at dei trong straff for. Det er på ein måte som eit barnefengsel for jenter. Her går dei på skule og har aktiviteter, men dei har ikkje lov til å gå ut (utenom på den lille uteplassen dei har).Dagen begynte med at eg og Jens Jørund, som eg arbeider med der, måtte streve oss opp ein 2 km lang oppoverbakke i steikende sol. God begynnelse! På dette stadiet kunne eg ikkje forstå kva eg hadde begitt meg ut på, men då me kom fram til staden me skulle arbeide vart me godt mottekne med smil og takk. Det er utruleg som dei set pris på litt utlending-hjelp. Først snakka me litt med rektoren, og etterpå begynte timen. Første tiden hadde dei handverk. Dei fletta korger, og me fekk og vera med å prøva. Ei av jentene lærte meg det, så nå kan eg flette korg! :) Kjempe gildt! Dessuten fekk eg litt meir sjølvtillit då dei sa at mi korg var finere enn Jens Jørund si:P Det var litt vanskeleg å kommunisere ettersom eg ikkje kan språket heilt, men de er gode å snakke seint og tydeleg, så me kan forstå. Så eg fekk i alle fall snakka litt, men eg håper at det går lettere etter kvart.Etter korg-flettinga hadde eg og Jens Jørund forberedt nokre leikar for å verta kjende. Først hadde me avis-leiken for å lera nokon av namna. Det hjalp litt, nå kan eg i alle fall 5 namn av 30. Namnet mitt var derimot litt for vanskeleg for dei å uttale, så etter å ha gjennteke namnet mitt ein del gonger, så måtte eg ta til takke med å verta kalla Arn-hell. Etterpå var det eigentleg meininga å leike katt og mus, men på grunn av språkvanskar, så vart det etter kvart laga ein ny leik som minna litt og “2 mann i vinden”. Men det verka som om alle koste seg, og eg synes eigentleg at den nye leiken var mykje gildare enn den som det var meininga me skulle leika. Det var ein god første arbeidsdag, og eg trur at det kjem til å verte ein kjekk stad å arbeide!
Les mer

Ingrid:
Working places:Behororika, a center for young women and teeage girls who want to be housmaids etc. We will teach them basic hygiene, some dishes and some handcraft. Faravohitra, an institution for under age girls who's done som minor crimes or who are just being punished by their parents for doing something wrong. Doesn't sound very nice to me. I feel sorry for them but it's probably better than going to jail anyway.ILOFAV, a women's centre where women learn how to cook, some english and computer skills, handcraft, etc. Øyvin and i will start working there after ChristmasCBN (Club de la Bonne Novelle). This organization works with sone institutions for under aged boys who have done some minor crime, drug addicts, etc. Akama, a school for deaf children and teenagers.

(....)

So yesterday was my first workingday for real. English Club is also work, but still a bit different. Anyway, we were all at Akama, the deaf school. While Øyvin and Jens Jørund had sports with the oldest students Arnhild and I were with the youngest. We made paper cards (you fold and cut paper, glue it to another paper and fold it like a card. Then when you open it it's like a face with a mouth. Very fun!;) ). This was a great success and the children are so lovley! We had three different classes, one hour in each group.. The fact that we didn't have to worry about our malagacy skills was also quite good. Though the reason why in it self is bad. But we had a really great time and I'm really looking forward to next thursday when we're working there again. It's a pity we're only working there once a week.After eating some wierd, and quite bad malagacy food (no offence, but it was some kind of mashed leafs, cooked. And rice, of course. And some meat. The leafs were not very good, and they were the main dish) we went back home to Sab-Nam. At 17.30 we were let in to the living room to have our presentation about leadership and youth in Norway. This presentation was supposed to last for quite a while and how to teach about leadership without really any experience? This was a dilemma for me. But we did well all of us, talking in english with Daniel translating everything. It was really touching that these people, the board of the FKTLM wanted us to teach them about leadership, aks us for advices and help.After the presentation, at the end of the meeting, it suddenly became a huge foto session with us «vazaha»s. My smily-muscels were quite exhausted afterwards and acctually hurt a bit. But it's nice to be appriciated so much. The malagacy people are so nice.
Read more

New web-site

Our new web-site were released today! Check out http://www.hald.no/

Most fun is the new video-clips.

Friends, Laofood and RISK

Eirik in Laos:
My life here reminds me more and more of a day to day life. We are starting to get som routins, and I can almost every day rise from the bed, knowing what the day will consist of. That, I didn't do the two first weeks. And believe me, it's a good feeling.Some days ago, I tried to publish this, but it didn't work. So this time, I will wright every thing again, and hope that it does work.Last week, Salome, Khamphet, Air and E came to spend an evening of joy and laughter with me and Kristian. The first thing we needed, was food. So off course, we should eat Laofood. A combination of fried and cooked lever, minched pork and pork, together with steamed rice and sticky rice, and a variation of vegetables, made the dinner into a feast of flavours and smells. Out of care for us norwegians, they divided the food into spicy, and non spicy. And for that, we give our thanks!!After the food, we sat down for a game of nothing other then the game RISK. After playing for a few hours, we decided that the one with the most land under his control, would win the game. Ges who did.. yes, no one else then yours truly. Thank you.I'm very happy for det friends we've made here. It make things much easier when we know that we have a network of people around us, and that those peolpe truly care for us.Life here is good!!

Read more

Gud på ferde

Henning i Brasil skriver:

Aracatuba er en by med motsetninger, og ellers ganske mye rart egentlig. Kirker og menigheter er det kjempemange av, men samtidig er Aracatuba en by som har et problem i andre enden. Spiritisme og voodoo er vanlig kost her, noe vi fikk vite en lørdagskveld etter ungdomscellegruppa. Dette setter sine spor og mange lider under det. Men Guds kraft virker sterkt her og vi har allerede sett undere ved Hans hånd. Dette er en ny virkelighet for meg. Jeg har lest om det og lært om det, men aldri følt det på kroppen slik som her. Likevel er jeg av en eller annen grunn ganske rolig. Det er mektig å se Gud abeide så konkret.

Vi har kommet godt i gang med arbeidet vårt med barna nå, og det er en oppmuntring å vite hva vi betyr for dem. Lucelia fortalte oss at det er mange flere barn som kommer på cellegruppene og barnesamlingene og i kirka fordi de vet at vi er der. Selv om vi ikke skjønner alt de sier og det er mest de som styrer showet nå, så bidrar vi likevel med å bare være der å leke og tulle.

Hanne som klovn på barnesamlingen

Bad blogger but good experiences

Ingrid in Madagascar writes:

My excuses (for not writing a blog article) are many, I know. The main thing however is probably the fact that I'm having a really good time. So it's not necessary for me to go to my room, being introvert and writing stuff. It's more fun to be around people and experience the culture. So I'm sorry if there's anybody out there who wants more updates! I'm going to try to get better.
(.....)
English Club however is a group of young people gathering to speak, practice and improve English. They meet every Tuesday, Thursday and Friday, and we were lucky enough to accidentally see them in the living room our first day here. We were invited in and have joined them since then. I'm really impressed by their efforts. They speak English all the time! All the time. If there's a word someone doesn't understand, the others try to explain it to them, in English! I don't think that would ever happen in Norway. We would rather like the explanation in Norwegian. This policy also makes it easier for us. To get some structure we put together a plan for the days, so that every Tuesday we have «Bible study», Thursday «Listening and singing» (mostly Christian songs) and Friday «English in daily life» (discussions etc). We divide into smaller groups so that everyone gets the chance to speak.These evenings are some of the best things I do down here. Especially thursday when we had our first time of «listening and singing». I sang «The heart of worship» and «Majesty» to them. We had written the texts on the white board so it was easer for them to follow. Afterwards we talked about the song's meanings and explained. Then we all sang the song together. Everyone with their Malagasy dialect, some differences in the melody and in a language they don't know that well. So touching. And this was not the end of the night. When English club was finished the four of us, and Daniel, spoke to Pastora Haja, the general secretary in the youth department in the Lutheran Church. Afterwards we were served a nice supper of chicken, some tomatoes and onions and of course rice! To drink we got what I think is quite typical for Madagascar, the remaining boiled water from the cooked rice. No, it was not the best drink I've tasted but I was able to drink it anyway. It was a night to remember! And I think we'll have many more!

Read More

IMPULS Mukdahan 2008

Silje i Thailand skriver:

Ja, du leste riktig, IMPULS, som mange av oss kjenner, har for første gang i historien laget en leir/festival utenfor Norge, og landet det ble Thailand. I en liten by i nordøst thailand kalt Mukdahan.

(......)

Lovsangen foregikk på både engelsk og thai med både forsangere og tekst på begge språk (på likt!)I løpet av helga har 24 ungdommer tatt i mot Jesus, og mange andre har fått en god porsjon påfyll av Den Hellige Ånd.Jeg må si jeg er imponert over møtekondisen til ungdommene, kveldsmøtene varte i ca 4 timer, og morra møtene i nesten 3! Ikke skjønner jeg at de klarte å holde seg våkne, dagen startet nemlig (for deltakerne) kl 06.00 med morgengymnastikk!

Denne helga har vært en fantastisk helg, vi har:
Blitt kjent med mange thai ungdommer (flere tidligere hald studenter)
Stått på do hele helga. (stå do)
Lært mer thai
Hengt med Eirik og Kristian
Sitti bakpå lasteplanet på en bil
Holdt på å kjøre på noen kuer
Fått frisk luft
Blitt invitert i bryllup (vielsen, til en tidligere Hald elev, Cherry)
Sett over på Laos
Sunget masse lovsang
Sitti hardt, rett på betong gulv
Frysi på busstur til mukdahan
Spist sterk mat

Les mer

Bildene er hentet fra www.tveten.blogspot.com

Oppmerksomhet i Brasil

Henning skriver:

Hanne får nok av oppmerksomhet her. Det skal være sikkert og visst. Fra mennesker i alle aldre, uavhengig av kjønn. Med jentene får det være greit, tenker jeg, men med gutta som glor etter ho på gata, så glor jeg tilbake. Nok får være nok.I går var den varmeste dagen hittil (36+, men det føles varmere). Da passa det bra at vi ble invitert hjem til Richardo og familien på churrasco. De har et stort og fint hus med svømmebasseng. Churrasco er som grilling, bare mer. Masse kjøtt stekt på spidd og annet digg. Etterpå ble det vannvolleyball i bassenget.

Les mer

Førsteinntrykk

Silje i Thailand skriver:

Vi må jo bli litt kjent med byen som vi (jeg og Else) skal bo i nå i 6 mnd, så vi prøver så godt vi kan og utforske byen.

(....)

Hele lørdagen gikk bort på marked. Først på et GEDIGENT et på dagen. Her solgte de ALT mulig: Mat, drikke, klær, sko, vesker, nyttige og litt mindre nyttige ting! Og alt er selvfølgelig billig, billig, billig, altfor billig!De solgte husdyr også, (selv om ikke vi var særlig imponert over dyrenes levekår). Jeg fikk lov til å holde både ekorn, papegøye og hund, måtte jo gi de litt kjærlighet, men smurte meg godt med antibac og greide meg med lusekammen etterpå!! (fant heldigvis ingen lus)

(...)

Thailand er flott og varmt, heldigvis er det regntid nå! På dagen er det så varmt og fuktig at det er bare godt å få kjølt seg ned med litt regn. (Men som regel kommer det ikke bare LITT regn.)
I går så jeg en elefant på gata, og i dag så jeg en slange, ganske eksotisk!!

Les mer










Eirik i Laos skriver:

Foerste tida har vaert spennende. Reiste litt rundt i gaar, sammen med Atle og Pet. veldig morsomt. Rommene er bra, med kald luft og vann :)Skal spille fotball etterpaa, kombinert med cellegruppe og lovsang. Stas.

(...)

Kjære tid. Skrev i går at vi skulle spille fotball, det gjorde vi. Artig som juling, bra folk ass. En ble skada, og alle hjalp til med å bære han av bana. Det finner man sjeldent i norge.Etter det skulle vi hjem. Da klarte vi selvsagt å kjøre oss bort. Samtidig opplevde det vi kan kalle en liten tropisk storm. Det regna og blåste som bare det. Og det drev vi og rota i, i 2,5 timer. Merkelig.Sitter i kirka nå. Utrolig å se hvor gudfryktige og fokuserte folka er her. Fantastisk. Det er virkelig bra mennesker som er her. Så snille og hyggelige.

Les mer


Henning i Brasil skriver:

Nå sitter jeg på det som skal være rommet mitt de neste 6 månedene. Har akkurat våkna etter første natta med barne-, fugle-, bikkjeskrik og en litt høyere temperatur enn en norsk oktobernatt. Her er det kos.

(....)

Bussen til Aracatuba er ikke som norske busser. Man har god plass til beina og man kan legge setene laaangt bakover. 10 timer gikk fort:) I går var vi i kirka og Wolker, som er pastor talte. Dette gikk på høy og tydelig portugisisk, men vi forsto fint lite likevel. Her har vi ikke tolk, som i Curitiba. Det er en rar følelse å ikke kunne gjøre seg forstått og forstå når en vil det. Det er noen som kan litt tysk her, og noen som kan litt engelsk, så det går i en blanding av kroppsspråk, engelsk, mye portugisisk, tysk, spansk og norsk.Etter kirka ble vi og noen andre folk fra kirka med Pedro hjem. Han hadde ganske stor og fint hus. Der ble det sang og popkorn. Folk er veldig åpne og hjertelige. Da vi kom til kirka ville alle hilse på og snakke med oss. Føler meg virkelig godt motatt.

Les mer

Øyvin på Madagascar skriver:

Etter 6 uker med forberedelse i vakre og trygge rammer på Hald landet vi plutselig i en annen verden. I en verden der vinter er sommer, svart er hvit og vann er en mangelvare. I en verden der vi er ulike alle og alt. I en virkelighet langt utenfor min virkelighetsforståelse. I mitt nye hjem; Madagascar!
Mitt første inntrykk av Madagascar er ubeskrivelig. Jeg prøver likevel.
Allerede på kjøreturen fra flyplassen var det klart at dette ikke er Norge, eller vesten for den del. Opplyste veier har ingen hørt om, forgjengerovergangene maler de for hånd og begrepet dårlige veier har fått en helt ny betydning. Mørket og uvissheten gjorde at alt var skummelt og skremmende. Nattens mørke blandet seg med de ukjente luktene og forvandlet selv de koselige trærene utenfor vinduet til en skummel og ukjent mørk uendelighet. Selv inni den trygge myggnettingen ble det lite søvn. Og selv om være kontaktpersoner hadde sagt vi kunne sove ut til 10 – 11, var jeg lys våken allerede kl 6. Da våknet jeg heldigvis opp til et annet land. Jeg våknet opp til latter, lek, frittgående høner smil og sol. Til Madagascar – The island of Sunshine. Utrolig lettet, og med friskt mot startet den nye tilværelsen.

(......)

En busstur i Madagascar kan foresteten på ingen måte sammenlignes med en busstur i Norge. Bussene er på størrelse med en stor personbil og rommer gjerne 25 stk. Beinplass og komfort er byttet ut med svettelukt og en afrikansk sjarm det er umulig å ikke bli gald i. Den 45 min lange bussturen til Tana ( Antananarivo )sentrum gøy, slitsom og livlig fra ende til annen.

Les mer

Service in Mandal Church today

Oh Happy Day:


Velsignelsen:

Visit in Stavanger

This week all the Team Nettverk-participants have visited the head office om NMS in Stavanger. We learned more about NMS' history, working strategies and structures. We got nice T-skirts and we all became really beautiful:

"Gleder meg til den følelsen..."

Kristian skal til Laos og skriver:

(.....)

Vi har alle en spennende tid i vente, en tid som består av mange utfordringer, rare følelser og forskjellige verdener. Men heldigvis har vi undervisning om hvordan vi skal håndtere det. Selv om denne undevisningen fort virker litt defus nå, så er det et godt virkemiddel til å dempe den yrende nervøsiteten som spirer. Den er også med på å bygge opp en ynderlig følelse i øvre halvdel av magen. Ved å ha undervisning om kultursjokk, kulturforståelse og ulike sykdommer man må passe oss for, kommer alt noen hakk nærmere virkeligheten.

Sist helg hadde vi besøk av tidligere Hald-studenter som fortalte hvordan de reagerte på den nye kulturen, hva de gjorde på praksisstedet og hva vi som uerfarne "kommer rett fra videregående" gutter burde gjøre/holde oss vekke fra. Det var som å få en spiker inn i hodet som fortalte hva vi egentlig hadde begitt oss ut på. Eirik og jeg skal reise sammen til Laos, der skal vi bo sammen på et sportsenter i hovedstaden, Vientiane. Sammen skal vi undervise engelsk til volleyball-landslaget til Laos, både herrene og damene. To gutter på rundt 19 år skal hjelpe voksne laotiske landslagspillere til å få et internasjonalt nettverk, ved å begynne med det grunnleggende. Altså engelskundervisning.Et par stikkord om Laos (for utenforstående)- Kommunistisk styreform- Ligger mellom Thailand og Vietnam- Er et av verdens mest bombede land- Fin natur, flotte mennesker og varmt- Blir innvadert av to unge nordmenn 2 oktober, 2008Om cirka en måned sitter jeg på flyet. Da kommer jeg til å være redd, glad og spent på samme tid. Og vet dere hva......jeg gleder meg til den følelsen

Les mer

Kulturelle forskjeller

Silje skal til Thailand og skriver:

Det har gått 2 uker her på Hald, og siden vi er 14 nasjoner som bor her på huset er det kanskje ikke så rart at det blir kulturkræsj.. Men det du kanskje ikke ville trodd er at "kræsjet" handler om stearinlys! Vi nordmenn liker stearinlys, og vil gjerne ha det på kjøkkenbordet i stua, og ikke minst på gudstjenester, eller andre møter, det skaper koselig stemning! Men kanskje ikke for Latin Amerikanere eller Asiatere??? I går fikk vi vite at f.eks i Nepal, hvor de aller fleste er hinduister eller buddhister, brukes det ikke stearinlys i kristne sammenheng.. Det brukes av hinduer og buddhister, og blir derfor sett på som avgudsdyrkelse for kristne. !!!!
Det kribler i magen min nå, jeg gleder meg sååå til å dra til THAILAND!
Det blir super spennende og lære mer om kulturen der nede, og vi kommer nok til å få flere kulturkræsj enn vi aner, men tenk så mye vi kommer til å lære av det!

Les mer på Siljes blogg

Førsteinntrykk

Ingrid skal til Madagaskar og skriver:

Jeg er nå på vei ut i et år som kommer til å bli helt anderledes enn jeg tror jeg noen gang kan klare å forestille meg. Det kommer nok til å bli kjempe tung på veldig mange områder, særlig det å komme til en helt ny kultur med helt nye ting å forholde seg til. Men første og fremt blir nok dette et fantastisk år, et år bedre enn de 18-19 andre jeg har levd. Jeg tror Gud ønsker å ha meg her og jeg prøver å være så klar som mulig til det som venter meg av prøvelser.

(....)

Jeg tror dette vil bli et utrolig bra år. Vi har ikke enda begynt for fullt med undervisningen, men har likevel allerede lært mye. Om noen sier "hus" ser jeg for meg et hus noen lunde likt det jeg bor i hjemme i Fana, men en fra Afrika vil så klart ikke se for seg det samme. Bare på slike små detaljer kan assosiasjonene og erfaringene være utrolig forskjellige. Og når det da er snakk om større spørsmål som demokrati, likestilling og lignende, hvor forskjellige vil ikke tankene være der? Vi lever i forskjellige verdener og jeg tror virkelig at dette året vil gi så utrolig mye, både når det gjelder kunnskap om tverrkulturell kommunikasjon og ikke minst tro.

Les mer

New students 2008 - 2009

These are the new Team Nettverk-participants from Norway, Brazil, Laos, Thailand, Cameroon, Maadagascar and France:

Back to my home country

Rock is back:
We arrived in Tananarive Sunday evening really late and dark, it was about 23h in evening but its already dark. I missed the light from the sun utill 23h or 24h in Norway. When I saw the darkness in Antananarivo in the first time we arrived in the airport then I felt that I am home again far from the light again. It not problem electricity but we don’t have sun until 23h if you see what I mean. It’s not like in Norway.
(....)
I get angry when I was there at one o’clock and they didn’t start to fill the car yet. We have to wait until 17h so we stay in the bus station doing nothing and waiting for the Bus will leave, finaly we left Tana around 18h. it was really funny to see inside the bus if I compare the bus that I used to take in Norway. Many people and we sat in the sit supposed to for five people but we are six sit together and I care my hand luggage on my legs, no one listen IPod or read a book but they talk and talk. They have to drive for two days and they drive during the night too because they have two driver and they switch all the time. It was realy hard to sleep in the bus because they drive really fast and you don’t have enough space. There are many policemen in the way from Tana to Fort-dauphin so we have to stop many times. From Ihosy to Ambovombe (105 km before Fort-dauphin) the road was really bad so I become really red from the earth which can come inside the car when they drive really fast and someone open the door or the windows.

(...)

I went to Church on Sunday morning. The Service start at 9h and they start on time but we finished really late compare in Norway. We end at 12h because we had baptism and confirmation. It was realy nice to see many people in the church and different voice when the sing. Everything was in Malagasy so I didn’t need to translate for me like in Norway sometime. At 19h in evening we had kind of welcome Service for us in my Church and we talk about our stay in Norway. I arrived there at 18h 45mn, I saw only three people in the Church and I ask if I came early or it supposed to be at 19h 30 but they said at 19h. People arrived around 19h 15mn and we start at 19h 30mn. The leader of the meeting arrived 30mn after we started. That was very exiting

Read the whole article in Rocks blog

Søke?

Er du en av de som ha sett reklamen i Vårt Land/Skjærgårds-magasinet i dag?

Søknadsfristen gikk egentlig ut 1.april, men har du interesse for idrett og kan snakke fransk så ta gjerne kontakt på agnar.aasland@hald.no , tlf 38260100, så kan vi se om det finnes en plass til deg til høsten.

Rock som solist i Orkland Mannskor

Fra Trondheimsporten:

Orkland Mannskor hadde Påskesang med tema "Følg meg til de levendes land". Bedehuset var fylt med forventningsfulle tilhørarar som ville oppleve påskebudskapet framført av mannskoret som i sine over 50 år berre har hatt to dirigentar! Koret hadde fleire solistar, men størst lykke gjorde Rockalain Fanomezantantsoa (Rock) frå Madagaskar, da han song "Kjærlighet fra Gud" på gassisk med ein gassisk melodi i lag med koret! Orkdalsprosten Birger Foseide heldt andakt og samlinga vart avslutta med kveldsmat. Fin avrunding av Påskehelga!
Ole Trygve Foseide har sendt oss noen mobil-bilder, derfor ikke den beste kvaliteten.

Helene på TV2 i beste sendetid!

Her kan dere se et strålende innslag med Helene på Waschera på TV2 i går ettermiddag:
http://webtv.tv2.no/webtv/?progId=224092&itemId=241748

Easter; Family Camp

Edson writes:

The Family Camp started and it was nice to know more about Norwegians and their habits. I can not deny that I could know more about Norway too: -15 Celsius degrees. The lowest temperature I have experienced in my life! Something I can not forget: a lot of snow. Everywhere you looked you could see snow, snow and more snow. Without talking on the frozen floor and the effort I have done in order to remain standing, but it did not work three, four or more times…

Read more

Thirsty

Eline in Cameroon writes;


Yes, I am thirsty. Not on water. Not on coffee mocha (even though that sounds good), but thirsty on more of Cameroun. I’m sitting in my room, realizing that it’s less than one month before I head back home to Norway. Good old Norway. But something makes me feel at home here in Cameroon. I can’t put words on it.
(....)
I decided to “move” to Gadjiwan where I went for Christmas to live with a Cameroonian family.
(....)
Eline kept surprisingly calm when she walked towards the “new home”. I didn’t know much; just that the father was the catechist in the church and the mother was the leader for Femmes pour Christ in the village. They had 5 children, three of them staying with them and two moved out.
I was welcomed with open arms. The family was: Mom Josephine, dad Albert, sisters Solange and Bea and younger brother Epi. Of course they had longer and several names, but that was what people called them.
The house- my room was with the window at right
Read more

Ein kikk inn i fengselet

Ola på Madagaskar skriv:

I dag fekk eg og Marita besöka eit fengsel her i Tana. Det var delt opp i tre flöyar; vaksne menn, vaksne kvinner og ikkje-myndige.Fyrst av alt mä eg berre seie at fengselet ikkje var slik eg hadde trudd. Eg säg for meg celler og gitter og luftegärdar, vakter og stakkarslege fangar, men röynda var litt annleis. Etter ä ha kome inn gjennom resepsjonen og passert mange murar og tjukke stäldörer, som vart stengt godt igjen bak oss, kom du etter kvart inn i ein slags liten landsby. Eigentleg var det som fleire landsbyar med stäldörer mellom seg.Herreflöyen var eit virrvarr av bakgater og marknader og vakttärn og fangar og vakter og boder og kol, kyrkjer og selgarar og skumle fangar som skulte olmt. Etter kvart fann eg ut at det nok var litt meir system enn det fyrst säg ut som, men korleis vaktane kan halda orden pä rundt 3000 fangar ein slik plass tykkjer eg er imponerande. Det var lett ä merka at fangane var naturleg delt inn i gamle ein plass, skumle ein plass og dei litt uskuldege ein annan plass.Dameflöyen var for det fyrste mykje mindre enn herreflöyen, og for det andre mykje koslegare. Her var det planter og blomster og ungar. Trur mödre fekk lov ä ha med seg ungane inn i fengselet.Sä til sist var me innom dei ikkje-myndige fangane. Alder 14 - 20 är. Dei som var tjue hadde sona sidan för dei var 18, truleg lenge för.

Les meir

Kvinnedagen i Kamerun

Helene skriver:

8. mars er kvinnedagen i Kamerun. Og 8. mars er kvinnedagen i Norge. Og i resten av verden også. Men i Norge gjør vi ikke store sakene ut av det gitt. Her er det livligere. Jeg ble med Mambo til festplassen for å se på alle de flotte damene, og for å se på defileringen, som er et slags 17.mai-tog.. bare at det var et 8.mars-tog da. Det viste seg forøvrig etterhvert at Mambo også skulle gå i toget, så da var jeg plutselig midt inni det. Men det var gøy. Mange timer venting i stekende sol, mange damer i like kjoler, mange inntrykk og mange smil.

Les mer på Helene's blogg

Home of Praise

Miriam in Thailand writes:

Home of Praise (HoP) is a kindergarden in the middle of the Klong Toey-slum in Bangkok. It's also my second workplace at the time. At daytime the ground is used by babies and small children up to 3 years. It's a normal kindergarden like every other. While I am at Immanuel two of my team mates work here.

It is however when the small children have been picked up by their parents, that the fun begins. Tree days a week HoP is open for anyone who would like to drop by. For two hours children can play and have fun under the supervision of adults (amongst them me and my team mates). We call it afternoon activities or AA. The age of these children varies from 2 - 15 years.We have lots of toys and games both to play inside and outside. The assortment we have is probably not bigger than the one a normal Norwegian family has, but it feels big considering the area we are in. Many of the boys like to come just to play football with their friends. We provide the football and the goals.

Read more

Partner Meeting in Mandal

This week the contact persons from Norway, Brazil, Cameroon, Thailand and Laos have been gathered at Hald together with the contact persons from Fokus and Act Now. We have worked very hard with the new Partnership Agreements and budgets, and we really think that in 2008 - 2009 all the Team Nettverk participants have a lot of good tasks and activities to look forward to.

Hva er nakenhet?

Hege i Thailand skriver:

Før vi dro ut til dette landet var jeg nervøs for hvordan det ville være å ha på så mye klær i den varmen som ventet oss. Jeg spøkte litt med thaiene som var så faue at de måtte dekke skuldre og knær. Det er visst like dumt som å vise andre kroppsdeler. Dette gjelder særlig kvinner, og skuldrene er verst.I Phibun hadde vi hus med hage som var ypperlig til soling. Men da var det viktig å låse porten slik at ikke hushjelpen plutselig skulle komme å se oss "naken". For det er sånn det føles nå. Disse "absurde" tankene om å dekke til skuldre og knær har blitt en del av meg. Selv om jeg kan bruke singlet her i Bangkok, skjer det sjelden, og det ville aldri skjedd i Phibun.På hotellet ved kysten i dag, fikk jeg sjokk over hvilke friheter turister faktisk tar seg. En vestlig dame i femtiårene sprader selvsikkert inn i lobbyen, kun iført bikini! En bitteliten bikini som dekker det alle nødvendigste. Av og til lurer jeg på hva thaiene faktisk tenker om oss hvite rike. Blir de vant til disse halvnakne menneskene? Eller er det like pinlig hver gang de ser dem? Det stritter jo helt imot deres kultur.

Dataundervisning på Centre Socio Menager

Helene storkoser seg i Kamerun:

Her underviser vi jenter som aldri før har rørt en datamaskin. Vi har brukt tid på å bli kjent med mus og tastatur. Tenk så fasinerende det egentlig er: at når du flytter musen til høyre, så er det en pil på skjermen som gjør akkurat det samme! Og at du kan trykke på bokstavene på tastaturet, og så kommer både tall og ord opp foran deg. Og ikke minst: at du kan lagre det du skriver, og deretter finne det igjen neste uke!! Moro!
Skolen har nå 5 maskiner, og jentene er veldig ivrige og engasjerte. Jeg storkoser meg hver tirsdag og torsdag på CSM. Utviklingen er enorm! De lærer fort, eller, relativt fort.. Nei, de lærer fort!! De kunne jo ingenting. Og nå kan de masse. Jeg er stolt av jentene på Centre Socio. De er flinke. Det er givende.

Les mer

Skiing

Edson from Brazil says:

I will remember: February, 9th and 10th, 2008. Maybe 21 is a good age to try ski for the first time in life. It was for me! Together with my Norwegian family, I could understand and be introduced to the famous ski.Gullingen (western part of Norway) testified my first experience with ski. The place was whitely covered with snow. Some small hills, some trees without leaves and, luckily, few people are witnesses of those first and funny falls I have experienced by learning how to ski.To start, I walked three hours. The effort is nothing comparing to breathtaking views along the way. While looking and admiring the landscapes, I could relax my legs.Speaking on legs, I need to say: ski is a kind of sport that uses our whole body. From head to toes, everything is important to ensure balance and movement. As a beginner, I can not deny: a soft pain comes the day after in your legs. But it does not prevent you of accepting one more time in order to experience another kind of ski.That’s what happened: I tried “slalåm” (in Norwegian) that means “downhill ski”. We use different equipments: shoes and skies are specials for this mode. To me, it is not possible to try downhill without an instructor. And, thanks God, I had one. When I got up in the mountain I asked him: “Wow! Do we need to take this slippery way to get down?”. With his instructions, bit for bit, I could go down slowly. When the speed increased and I could not manage to reduce, my solution was to sit down.Normally, it takes less than one minute to go downhill. I can remember a little boy – about 9 years-old – passed by me three times. My first experience with downhill took around 10 minutes to get back down from the hill. Is this a record in the sport?Surely, it was remarkable

The power of the white human being

Inki in Madagascar tells a funny story, meeting the police in Madagascar:

We are white. It is so obvious. As if it wasn’t enough getting glances and comments on the streets because our skin colour is so noticeable, the police have to stop us too. One Saturday Eline and I got to borrow the Norwegians’ car. We were so ready for a road trip to Ambositra (1 hour North), where we would buy each other birthday presents and have a nice restaurant meal. It was a long time since we’d driven a car, so we were quite nervous and very excited.When we were driving home from Ambositra, we got pulled over by the police. This isn’t just peanuts, because in Madagascar the police have huge rifles on their back. You have to fear them for them to get respect… As it was my turn to sit behind the wheel, I was quite nervous as I rolled down the window.this is a nice road in Madagascar!“Salama tompoko,” I said politely and smiled. Could he see that I was nervous? Apparently he didn’t care. He had stopped us for private reasons. After having flattered us with compliments about our appearances – and found out we teach English – he explained that he’d like to learn too. Trying to impress us with the knowledge he already had, he said “I love you” and hoped for a positive answer. What to do?! He was the police, so I had to act in a proper way. Eline and I couldn’t help but laugh – and that saved us from the awkward moment. At the end he asked me for my driver license, indicating it was ok if I had left it at home. After having seen my name and the date of birth, he used the information to get to know me better. Luckily we got away soon enough. “See you, mademoiselle Swan,” he said at last. Well, we’ll see about that…We had to be stopped twice again by different police on our way back. These smelled of alcohol and had the same purpose as the other one, but we got away safely and somehow managed to avoid giving them our number…

Read more about Inki's experiences

Infield in Thailand and Brazil

Gunhild in Brazil says:

(...) Men jeg hadde det utrolig fint i Rio. Var kjempe koslig aa treffe Synnove, Kjetil, Agnar og Oystein igjen. Det aa vare litt norsk igjen var deilig!! (.....)

Miriam in Thailand says:

Last week we had visitors. Inger Johanne and Monika, our teachers at Hald, came and had a course for the Hald students from Thailand, Laos and Serbia. It was great to see both the teachers and the other students again. We did a lot of serious work like evaluating our stay so far and making goals for the rest of the stay.
However we had much sparetime too. Elephant tracking was one of the things we did.

22 22 63 71

Yaoundé er hovedstaden i Kamerun. I Yaoundé ligger det et trivelig hotell. Det hotellet heter Hotel Tango. Oslo er hovedstaden i Norge. I Oslo ligger det et trivelig bakeri. Det bakeriet heter Baker Hansen. Hva har Hotel Tango i Yaoundé og Baker Hansen i Vogts Gate 68 i Oslo til felles bortsett fra at det er to trivelige steder plassert i hver sin hovedstad?? Ja, nå kan du lure nå...
Men det har seg nemlig slik at de har det samme telefonnummeret! Tro det eller ei.Tlf nr. til Hotel Tango er nemlig 22 22 63 71, og det er det sannelig til Baker Hansen i Vogts Gate også. Snakker om sammentreff. Så nå er det bare å slå på trå’n :)

Hentet fra Helene's blog

Brown Cheese

Reflection of today by Glad:

It's cheese but brown. Well just like how it's called. The norwegian people, they think, or they say it's sweet. And maybe some international people, but hehe, I think it's kinda in between sweet and salt. Anyway, I wanted to through up when I first tasted it, a few months ago, but now, seems like I cannot eat breakfast without it, what a spell!!!!!!

Read Glad's blog

På jobb i Bangkok

Karin skriver:

Tirsdag, onsdag og torsdag fram til lunsj er jeg på Immanuel Day Nursery, en førskole for barn fra 3-6 år. Jeg er i andre klasse, der det er litt under 20 barn på fem år. I mai begynner disse i tredje, her har man "sommerferie" i april og halve mai. Om morgenen er det samling for andre og tredjeklasse, med litt undervisning, sanger på thai og engelsk, en lek etc. Så er det dopause, før det er samling for alle klassene klokka ni. Da er det oppstilling, flaggheis og kongesang (da står de på sitt roligste), sanger og bittelitt undervisning. Så er det melkepause, før klassene har en time undervisning. Hver dag har jeg en halvtime engelsk med dem, to dager med andreklasse og en dag med tredje. De er så gira! Nå hilser de i vei og sier hva de heter, og når de bygger med duplo ramser de opp fargene på klossene. Veldig motiverende. Etter undervisningen er det leking fram til lunsj, så er det tannpuss og soving. Tirsdag har andreklasse sportsdag (da er det gule uniformer i stedet for den vanlige røde og hvite) med leking oppe på takterrassen. Fredag er jeg på Lovsangshjemmet, en barnehage for unger fra 6 måneder-3 år. Her går det stort sett i å leke med og klemme på ungene, samt tørke snørrete neser titt og ofte. Klokka ni er det flaggheis og kongesang her også, og så har de samlingsstund hver dag. Mellom samlingsstund og lunsj har vi sansemotorikk på fredager, det er gøy! Da er det trampoline, krypetunell, basketball og andre aktiviteter. Etter lunsj er det soving.
Tirsdager er jeg og Lise på ettermiddagsaktiviteter her. Da er det frilek og engelskundervisning. Ungene er fra 4-5 år og opp til tidlig i tenårene. Jeg prøver å lære dem nyttige ord og fraser, og plukke av dem mindre bra ord som "fuck you". Noe engelsk har de da lært på egenhånd.
Onsdager er vi alle sammen på ettermiddagsaktiviteter, det er formingsdag. Til nå har vi malt, perlet og lekt med Play Doh. I tillegg er det leking.

Les mer på Karin's blog

Gode grunner til å søke Hald Internasjonale Senter

v/ Elisabeth Mulelid.

- Få venner for livet
- Dra på utplassering til Brasil, Bolivia, Peru, Serbia, Rwanda, Uganda, Kenya, Kamerun, Tanzania, Madagaskar, Laos eller Thailand i 6-7 mnd.
- Få sjansen til å lære ett nytt språk
- Dra på bli-kjent hyttetur uten mobil og kontakt med omverden
- Ta utfordringer- Lær å jobbe sammen i team
- Lær mer om deg selv
- Gå på fjelltur med bind for øynene
- Ha morsom kjøkkentjeneste, vasketjeneste eller vakttjeneste
- Se lærerne dine rappe
- Drikk kokosnøtt for første gang i livet
- Arbeid i et utfordrende miljø, og få spennende oppgaver
- Få minner og venner for livet i praksislandet

Rett og slett få ett av dine beste år i ditt liv!
HALD ER ABSOLUTT TIL Å ANBEFALE!!

Les mer og se flere argumenter og bilder på bloggen hennes ved å klikke her

Dancing in Norway

Photo:Edson Munck Junior
It was the new year´s day, and that was my way of celebrate because I knew that we were going to a teenager´s party and I realized I will not be able of dancing, even Norwegian dance, and also because I kind of were missing Brazil and all its traditions this time of year.This is a very famous dance coming from North of Brazil called CALIPSO it a good rhythm, , once started you can never stop, I wish I could teach some Norwegian, but it has to do with moving your hips, kind of complex , if you know what I mean, hehe... but I am sure they would love to learn that dance.

Cirene from Brazil is dancing, "The movie"

Å jobbe i slummen

Å jobbe i slummen tar på fordi der er alltid mørkt siden den ligger under en stor veibane. Det er veldig skittent der, og grisene og hundene går om hverandre, så jeg føler meg ikke så ren når dagen er over. Vi får og vite om en del historier til barna som går der, og mange har det ikke bra i hjemmet. Salg og bruk av narkotika, fedre som får seg flere familier og spilling preger hverdagen til mange av barna. Men slummen er ikke så fattig som jeg på forhånd trodde. En del har fine biler, flere har både datamaskin og TV, og mange hadde nok hatt mulighet til å komme seg bort fra det livet de lever. Problemet er bare at de har vokst inn i miljøet, og Thailand er et klassesamfunn, og en klatrer som regel ikke over klassen en er født inn i.Er en født i den fattige klassen begynner man på skolene som koster lite eller ingenting. Også må man fortsette på samme typer skole, til slutt dropper mange ut av skolen.Her er mange ting det burde blitt tatt tak i. Tro ikke at norske barn spiser mye godteri, thaibarna slår de langt ned i støvlene! Spesielt spiser barna fra slummen mye godteri, som desverre blir erstatning for skikkelig mat, som fører til tynne, underernærte barn. Det fører og til tenner som råtner, mange av barna i barnehagen og på skolene har kun svarte stubber igjen i munnen sin.

Les mer på Lise's blogg

Infield in Norway

Cirene says:

I am having such a great time at Hald, it is really nice to meet all the International Students, it is like when we first came here, of course with a slight different: every place is white.The classes has been very important in order to make us look back over all time in Norway until now. Today there was a class about building on strengths, and it was great, very interesting subject. We were told to focus on our weaknesses, and even in school the system goes like that. You have to be good in every areas in this life, if you are not, people starts push you dow as if you were in some level not so clever as the others. It made me think on my information work when back to Brazil, I want go to some school and share one of theses things I have been learning while in Norway, also because it has been a blessing for me, so why not just share!

(.....)

I am so thankful I am in this place where I can be challenged and even encouraged to try new thing, although I few sometimes powerless! But God has opened my eyes to see that He want to use my life, and I only need to be willing and wait for His guidance. Read more

Gwladys says:

The second of january, ah! what a long journey and tireing, but very exiting, well simply cause I was gonna meet every one again.

(.....)

Monica and Agnar picked us up, cause we had as usual too many extra laguage for just 5 girls we had 20 bags or something..Anyway!Seeing everybody again was just so amazing, I never imagined that I would miss this senter that much... Read More

Edson says:

During the break between classes at Hald, Agnar - our teacher - taught us a new snow-game. So, we decided to play. Video by Nan (Thailand). See the movie

Snow at Hald

Nen is saying:

5 January 2008 !! We have snow 50 cm. It's so nice and interesting for me.And so cool.

Infield

Infield in Madagascar:

Some weeks we’ve had to put up with the frustration of not having ANY ways to communicate with the rest of the world. Not only once have we experienced that what we planned never happened. We have had to realize that what you don’t plan – that’s what you’re suddenly thrown into! In short – Malagasy culture is very different to the Norwegian one, in many ways… It’s interesting and fun to experience, but sometimes it gets a bit tiring.

So when the time for In-field came, I was ready for a break.

To be able to have a conversation in my mother tongue without having to concentrate to understand every sentence was like a dream. We rented a car with a great driver. He took us all the way to Toamasina on the East Coast. We had some relaxing days there by the beach. Slept in a bungalow. Swam in the pool. Snorkled on the coral reef. Had Bible study. Counselling. Evaluation on our personal growth so far. Enjoying the company of Agnar, our teacher from Hald.

Bible study in the shade

Read more

Infield in Cameroon:

Our ”Infield-course” was next on our schedule. It was GREAT to see them again. A reunion with Norwegian chocolate and cards from my family made my day!

The first couple of days did Inger johanne have some work for us to do. Or, not work. It was more talking about our experiences so far. It was nice! She helped us set some goals for our stay abroad. Talk more French was number one on my list!
We visited our work-places also.

At the kindergarten. It was hard to get attention that day!

We took off to Mballang (a cabin 1 hour north) for a one-night stay. It was beautiful. Sitting outside with a bonfire, the black sky covered with stars. Amazing!

Read more